Jeg har aldri kommet lenger en den første linja.. Så må stoppe. Hals-snøring og ufattelig trist følelse har overmannet meg siden barneskolen. Helt siden første gang jeg leste sangen og skulle synge. Melodien er også sinnsykt trist! – men den er samtidig litt fin og.. Skjønner?
Og ja, jeg trodde du også hadde det sånn, så registerer at jeg sier hva sangen heter!:) Men det er » Blåmann, Blåmann, bukken min»
Herremin så trist!! Jeg vet at det fortsetter med «-tenk på vesle gutten din».. Så vet ikke mer! Vil aldri høre, vil aldri lese. Så nå skal jeg gjøre som jeg gjorde da jeg blogga om min store angst, klippe og lime uten å se..
«Blåmann», «Blåmann», bukken min
tenk på vesle guten din!
Bjønnen med sin lodne feld
kann deg taka seint i kveld.
Gamle «Lykle», moder di
seint kom heim med bjølla si.
So ikring seg ho mund’ sjå,
liksom det var fåre på.
Det såg ut som der var naud,
kanskje no du ligger daud.
Tidt du dansa kringum meg,
mangt eg rødde då med deg.
Når eg låg som blind og dauv,
grov du på meg med di klauv;
ja du vilde vekkja meg
upp til leiken din med deg.
Du var spræk og glad og god,
all min ros du vel forstod.
Tidt du veit eg sa til deg:
«Han veit meir enn mata seg.»
«Blåmann», «Blåmann», svara no,
mekra med din kjende ljod!
Ikkje enno, «Blåmann» min,
må du døy frå guten din.
Hvordan dette kan være en barnesang er langt over min fatteevne! Herremin, snakk om død og fordervelse eller? Nå
har jeg jo sett siste linja rett over der jeg skriver og. Ække no trivelig sang for unga liksom? Galskapen er skrevet av Asmund Olavsson Vinje. Diktet er skrevet i Dølen i 1860. Jeg leser meg til at diktet er inspirert av Vinjes opplevelser som gjetergutt, og Blåmann og Lyckle (om denne «Lyckle» er nevnt i sangen vites da ikke av meg…) var vist virkelig geiter, Vinje hadde ett nært forhold til. Bukken i diktet har inspirert til kommunevåpnet i Vinje, hjemstedet til Vinje sjøl. På sidene til kommunen står det:
-Snakk om å overdrive!! Er det jeg har å si.. Ja, da.. Jeg er skjør i løkta… Av diktet finnes en «første utgave», en «forlenget utgave» og en «forlenget utgave med modernisert språk». Uten å kunne sjekke det antar jeg at det er den siste vi synger. Eller DERE synger. Jeg lukker øra bare. Og stor-griner! Anne Haavie satt musikk til «tristessen» en gang før 1888. – da takka dama for seg, før hun fikk laget melodi til mer som kunne forkulle ett barnesinn.
Veronica365 