JEG GLEMMER DET ALDRI….

Alle har det sikkert sånn som meg, – det er alltid noe som minner deg om noe eller noen. En sang eller lukt, stemning eller følelse. Jeg har det sånn med egentlig veldig mange ting.
Dette kan også dreie seg om historier. Man husker til «evig tid» den gangen da… Eller hun som sa… Han som gjorde… osv.

Dette frembringer som regel en stemning eller følelse. De kjipe er jo når noen har sagt eller gjort noe som bringer frem den uggende følelsen som setter seg i magen. De er det kanskje greit å ikke dvele for mye over. De vil alltid komme tror jeg, men en egenskap til å gå videre fra dem er jo en grei egenskap å øve på i så måte..

Motsetningen derimot.. Den er kul! Jeg mener den hendelsen eller ordtaket, gjennomføringen av noe som du bare ikke kan glemme og som ikke setter seg i magen som en klump men som capoeiradansende toåringer på sukkerfylla..

Jeg har en sånn hendelse. Og jeg må le hver gang jeg tenker på den! Og jeg har vel for så vidt ikke snakket om det før nå heller.. Jeg dæver!!! 🙂 🙂

Here it goes…:

Det var for mange år siden, hvis 7 år er lenge siden, at dette skjedde.. Jeg bodde i den berømte blokka – heldig vinner av 1. etasje.. For så vidt lett å se folk utenfor, eller for folk utenfor å se inn. – Nei, jeg var ikke naken overhodet! 🙂
Jeg hadde vært hjemme og sulla litt for meg sjøl, jeg tror det var en helg, litt utpå ettermiddagen. Jeg hadde hatt en sånn; meg sjøl dag da.. Du veit, dusje, barbere, se tv, farge bryn, nappe, smøre, ansiktsmaske og hele pakka. Merkelig at det ikke var vin inne i bildet når jeg tenker meg om…

Vel.. Plutselig ser jeg en tidligere kollega uten for på parkeringa. Verandaen min var jo da i en høy 1. etasje så jeg gikk ut for å slå av en prat. Det gikk helt som forventet: – «Jøss, er du her, hva driver du med nå, husker du da osv osv…». Vi snakka sikkert i 10-15.. Blide og fornøyde – god stemning..
Jeg husker for så vidt at på et tidspunkt i samtalen ble det litt sånn.. «-jaaaa… (synkende tonefall)»- svar, og litt sånn mysing mot meg fra min tidligere kollega. Akkurat som han kikket på meg eller ikke helt kunne høre hva jeg sa. I alle fall – vi gikk tom for temaer, jeg sa «hej då!», vinket og hadet bra. Han gjorde det samme. Kan jo nevne at han jeg snakket med ikke er i min generasjon, men kunne nesten vært faren min.

Så går jeg inn i leiligheten. Det var litt utpå kveldinga så det var litt skumring. Jeg gikk ut i gangen og slo på lyset, før jeg gikk inn på badet.. I gangen hang det da et forholdsvis romslig speil. Brunt. Jeg husker til og med at det hang på tvers.. Speilbildet viste for så vidt hele huet mitt, og kroppen ned til navelen eller så..
Jeg husker at jeg først fikk sjokk – så totalt lættis – så vanntro..

Herremin – jeg hadde altså glemt i det øyeblikket jeg så vedkommende utenfor og formelig løp ut på verandaen for å slå av en prat med et hyggelig menneske, at jeg akkurat hadde satt farge på bryna……
Altså: Området over øynene mine så formelig ut som noen hadde tatt sprittusj str. XXL og satt en forholdsvis ujavn og skikkelig tjukk strekk – litt buet – over hvert øye!!! MY GOD! Hvis du noen gang har farget noe som helst av hår vet du jo at det fargen på en måte materialiserer seg etter hvert. Særlig hvis det får sitte i mer en noen minutter.. 10-15 var i alle fall i verste laget for mitt vedkommende! I begynnelsen ser kanskje bryna bare litt våte ut – til slutt er de SCHWARTE som skæwen på natta..
Jeg får fremdeles LÆTTIS når jeg tenker på det som har skjedd foran trynet på denne hyggelige, tidligere kollegaen.. HJÆLPES MEG.. han må jo bare ha fått bekreftet at jeg er helt klin kokos!!

Og jeg LER OG LER OG LER!!!

For en opplevelse det må ha vært! og uansett hvordan jeg snur og vender på det: det var ikke SÅ mye skumring at det ikke synes for å si det mildt!

Det hjelper ikke å være hyggelig veit du, folk får sjokk stakkars..!