Meg og mitt enkelt-kompliserte hode!

Jeg har aldri kommet lenger en den første linja.. Så må stoppe. Hals-snøring og ufattelig trist følelse har overmannet meg siden barneskolen. Helt siden første gang jeg leste sangen og skulle synge. Melodien er også sinnsykt trist! – men den er samtidig litt fin og.. Skjønner?
Og ja, jeg trodde du også hadde det sånn, så registerer at jeg sier hva sangen heter!:) Men det er » Blåmann, Blåmann, bukken min»

Herremin så trist!! Jeg vet at det fortsetter med «-tenk på vesle gutten din».. Så vet ikke mer! Vil aldri høre, vil aldri lese. Så nå skal jeg gjøre som jeg gjorde da jeg blogga om min store angst, klippe og lime uten å se..

«Blåmann», «Blåmann», bukken min
tenk på vesle guten din!
Bjønnen med sin lodne feld
kann deg taka seint i kveld.
 

Gamle «Lykle», moder di
seint kom heim med bjølla si.
So ikring seg ho mund’ sjå,
liksom det var fåre på.
 

Det såg ut som der var naud,
kanskje no du ligger daud.
Tidt du dansa kringum meg,
mangt eg rødde då med deg.
 

Når eg låg som blind og dauv,
grov du på meg med di klauv;
ja du vilde vekkja meg
upp til leiken din med deg.
 

Du var spræk og glad og god,
all min ros du vel forstod.
Tidt du veit eg sa til deg:
«Han veit meir enn mata seg.»
 

«Blåmann», «Blåmann», svara no,
mekra med din kjende ljod!
Ikkje enno, «Blåmann» min,
må du døy frå guten din.

Hvordan dette kan være en barnesang er langt over min fatteevne! Herremin, snakk om død og fordervelse eller? Nå

"Blåmann"

"Blåmann"

har jeg jo sett siste linja rett over der jeg skriver og. Ække no trivelig sang for unga liksom? Galskapen er skrevet av Asmund Olavsson Vinje. Diktet er skrevet i Dølen i 1860. Jeg leser meg til at diktet er inspirert av Vinjes opplevelser som gjetergutt, og Blåmann og Lyckle (om denne «Lyckle» er nevnt i sangen vites da ikke av meg…) var vist virkelig geiter, Vinje hadde ett nært forhold til. Bukken i diktet har inspirert til kommunevåpnet i Vinje, hjemstedet til Vinje sjøl.  På sidene til kommunen står det:

  • Bukken har for oss dei mjuke verdiane som m.a. er skildra i Asmund O. Vinje sitt dikt ”Blåmann” – ein kjær og mykje brukt barnesong, med undertonar som skildrar tilknyting til dyr og menneske ein er glad i.
  • -Snakk om å overdrive!! Er det  jeg har å si.. Ja, da.. Jeg er skjør i løkta…  Av diktet finnes en «første utgave», en «forlenget utgave» og en «forlenget utgave med modernisert språk». Uten å kunne sjekke det antar jeg at det er den siste vi synger. Eller DERE synger. Jeg lukker øra bare. Og stor-griner! Anne Haavie satt musikk til «tristessen» en gang før 1888. – da takka dama for seg, før hun fikk laget melodi til mer som kunne forkulle ett barnesinn.

    Advertisements

    Comments on: "Norges tristeste barnesang" (6)

    1. Linda said:

      dette er et av de mest interessante blogg-innlegggene jeg har lest på lenge! Jeg har aldri sett hele ordlyden på sangen før, og såå mye nyttig bakgrunnsinformasjon om Blåmann! Jeg har lært masse jeg ikke visste, og da er blir jeg jo BLID! ( selv om jeg er enig i at Blåmann-melodien er sorgmodig..)

    2. veronica365 said:

      Takk for skryt om opplysning, Linda! Men veeeldig trist for meg.. Veldig trist! Har fremdeles ikke lest teksten!
      Ha en strååålende helg!:)

    3. Jeg må vel strengt tatt innrømme att «Vesleblakken» er tristere!

      • veronica365 said:

        Har jeg ikke hørt! 🙂 Men tør jo nesten ikke høre den heller da!! 🙂

        • Linken over er til sangen «Vesleblakken»!

          GARANTERT høyere «Klump I Halsen» faktor enn på «Blåmann».

          HER ER TEKSTEN TIL «VESLEBLAKKEN»:

          I en liten stue langt fra bygdens ståk og strid,
          hørtes barnelek og latter når iblant du gikk forbi.
          Men en dag brøt sorgen inn i gledens harmoni,
          Veslegutten var blitt syk, og lå i feberfantasi.
          Langt det var til doktor, kanskje livet snart var slutt.
          Hjelpen måtte hentes for å redde veslegutt.
          Ned i stallen stod en snill og trofast kamerat:
          » Kjære Vesleblakken, du må ta den lange veien fatt».

          Blakken drar avsted på livets aller lengste vei,
          og han tenkter: » Jeg vil gjøre alt og bringe hjelp til deg».
          Lyse minner dukker frem, han husker alle dem,
          hver gang han med Veslegutt på rygg fra marken travet hjem.
          Snart er de i bygden fremme, doktor hentes ned.
          Tunge bakker ble for mye, men det gikk til slutt.
          Tenk at slik han måtte hjem med hjelp til Veslegutt.

          Blakken reddet livet for sin aller beste venn,
          men av Blakkens eget liv var siste dagen runnet hen.
          » Så takk da, Kjære Blakken, du min aller beste venn.
          Aldri får jeg se deg, aldri klappe deg igjen

          Forresten så er ORIGINALtittelen på sangen om Blåmann, IKKE «Blåmann Blåmann Bukken Min» men «Leitande Etter Blåmann». Det er «Leitande Etter Blåmann» den egentlig heter. Så vet dere det!

    4. Vesleblakken
      Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
      Gå til: navigasjon, søk
      Vesleblakken er en novelle av rendals-forfatteren Jacob Breda Bull, utgitt i samlingen Prestegårdshistorier (1914). Novellen ble udødeliggjort da Nordahl Rolfsen tok den med i sin Lesebok for Folkeskolen.

      Novellen fremstilles som et autentisk barndomsminne fra forfatterens oppvekst: en bror er dødssyk, og det må hentes legehjelp fra Tynset. Hesten Vesleblakken er både gårdens raskeste hest og barnas kjæreste venn, og det faller på drengen Ola Jonsen Styggpåjord å drive hesten til døde for å hente legen tidsnok. Fortellingen om Vesleblakken, skrev Bull etter en hendelse på prestegården i 1860. Da var Bulls egen bror, Johannes blitt syk, og lå i sterk lungebetennelse. Gode råd var dyre, om gutten skulle overleve. De måtte helt til Tynset etter lege, og det var ikke annet å gjøre enn å sende Vesleblakken. De fikk legen hjem til Øvre Rendal, og Johannes ble reddet, men Vesleblakken som hadde tatt seg helt ut på den lange ferden, døde noen få dager senere. Johannes som Vesleblakken hadde reddet livet til, ble kort tid etter syk igjen, og døde av noe som ble kalt for «Den Trondheimske halsesyke.»

      Statuer av Vesleblakken og Ola står på tunet på Bull-museet i Rendalen. Statuen av hesten ble oppsatt i 1976, og begge er utført av billedhuggeren Tore Bjørn Skjølsvik.

      Dette er fra Wikipedia!

      HELE novellen om Vesleblakken kan leses her:

      V E S L E B L A K K E N
      Av Jacob B. Bull
      Vesleblakken inntok en slags stilling i prestegarden, halvveis kjælebarn, halvveis statsplagg. Ola Jonsen måtte alltid kjøre den, og aldri måtte det brukes svepe. For det minste den kjente av svepesnerten, ble den som tullet. Men aldri tålte den at noen annen hest lå foran den i veien, og det var en jubel for oss smågutter, når vi i julehelgen ble hentet hjem fra julemoroene bygda rundt og der ofte kunne være både ti og tjue hester foran. Da la Vesleblakken seg slik i, at det hven om ørene og tårene fløt av øynene. Og Ola Jonsen satt på hundsvotten stolt som en konge og ropte: «Halv vei!» til hele bygda.

      Vesleblakken var barnekjær over all måte. Især var det min nest yngste bror, en gutt på fem år, den hadde lagt elsk på. Han kunne den stå og snuse på, stå og stryke sin mule imot i lange stunder, og av ham tålte den alt. Til ham ble da også dens skjebne knyttet på så underlig og kjær en vis, og det her skal fortelles.

      Det var midtvinters og knakende kaldt. Bortved Prestegårdsbekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget seg istapper og fantastiske hvelvinger, hvor vi lekte hus, og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt. Der hadde det frosset bulket is og underlige figurer i småstrykene, med revner i. Gjennom dem så vi det sorte, hemmelighetsfulle vannet dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.

      Her ved bekken hadde min bror hentet seg sykdom, farlig sykdom. Nå lå han i sterk feber med kort åndedrett og stønnende hoste. Det var ikke til å ta feil av lenger. Det var den sykdommen som der oppe i bygda tok de små, knekket de voksne og befridde de gamle – lungebetennelse. Og så var det fem mil til Tynset til nærmeste doktor.

      Tredje døgnet tidlig om morgenen, nettopp som Ola Styggpåjord satt i drengestua og fikk seg mat, kom far inn, blek og beveget.

      «Du får reise etter doktoren, Ola, straks,» sier han i døra. «Er det så klent i dag?»

      «Ja, dårlig da ser du, Ola.»

      Ola tar seg i hast en to tre munnfull, stryker så skjeen av i hånden og reiser seg.

      «Når tror du at du kan være her igjen da, Ola?»

      «Å je vet itte je. – Det er nå ti mil å kjøre og så er nå Tynsetkjølen slem vinterstida.»

      «Så er du vel ikke her før utpå morgensiden igjen da, Ola?» Far ser urolig ut.

      Ola Styggpåjord står og grunner. Plutselig er han fortrøstningsfullt like inn i ansiktet på presten. «Je tar Vesleblakken» sier han.

      Far stryker seg over øynene, går et par skritt og stanser igjen. «Så er du her kanskje tidligst i natt da, Ola?» sier han.

      «je ska væra snar,» sier Ola Jonsen, tar trøya ned fra slinden.

      «Ja du får gjøre ditt beste denne gangen, Ole, for det kan gjelde et liv.»

      «Je får freste.»

      Far går.

      På slaget seks holder Ola Styggpåjord foran svala med Vesleblakken og fars lette kirkeslede.

      Hesten står der tett og sterk, med dombjellekransen høyt over den løftede halsen og de store, svarte øynene lysende av kraft. Far kommer ut i døra.

      «Gutten er dårligere Ola, Du får kjøre hva hesten orker.»

      «Ja, som presten vil,» sier Ola og tar tønmene.

      «Bi litt, Ola.» Presten går inn og kommer straks ut igjen.

      Han rekker Ola svepa. «Du får bruke denne i dag.»

      «Ja, om det trengs,» sier Ola hardt, men tar imot den.

      Får går bort og klapper Vesleblakken på halsen. «Ja, så i Guds navn da!» sier han. Ola kjører.

      Det ble en lang dag for Vesleblakken og en lang dag for oss der hjemme. Sykdommen tok til. Og jeg for min del var stor nok til å lese av fars og mors ansikter at faren steg. En underlig uro drev meg. Der var ikke fred inn og ikke ute. Det som skulle skje, tok angstfull form i fantasien min; jeg så døden, jeg så gravølet, jeg så all vår elendighet. Og jeg så doktoren komme, jeg så redningen, bedringen dag for dag og all vår varsomme glede.

      Slik stod jeg ute i den sterke kulden, barhodet, glohet i øreflippene og med øyehårene klistret av frossen gråt, lyttet etter dombjeller og hvisket alt imellom: «på kveldsiden, på kveldsiden,» for ved den tiden måtte Vesleblakken nå fram. Jeg minnes så grant at jeg bad til Gud om at han ville gjøre et eller annet underverk, så Vesleblakken kunne nå fram på kveldssiden og den vesle broren min ikke måtte dø; for bare doktoren kom så …

      Urolig listet jeg meg inn igjen, snek meg på tærne inn i sykeværelset hvor far gikk fram og tilbake med varsomme skritt og mor satt forgrått og sammensunket framved den lille senga. Jeg hørte den korte lille pusten gjennom halvmørket, ujevn og engstelig, med ynk innimellom. Hver gang et hosteanfall kom, vendte mor seg og så fortvilet ut mot oss andre.

      Far stanset. «Han kan kanskje være her ved tolvtiden,» hvislet han,

      «Hvor mange er den noa?» «Fem.»

      «Da blir det for seint. Det er mange, mange timer!» Mor gråt.

      Nei! – dette var ikke til å holde ut. Hvalkvalt av tårer listet jeg meg ned igjen i min ensomhet, ingen enste meg, hvor jeg gikk eller hva jeg gjorde.

      Det synes meg så forferdelig dette, så umulig, så rådløst av Vårherre. Og Vesleblakken som kanskje ennå ikke var kommet lenger enn til Tyldalen og hadde igjen den lange Midtskogen og Ellevollsmoene bortover og alle bergene.

      Jeg lyttet på ny, enda det jo var fåfengt. Går ut og lytter med åpen munn. Var det ikke en bjelle? Å nei, det var nok ikke det! Ikke dombjeller iallfall. Men likevel som en slags underlig sang i lufta. Jeg hørte hundene gjø både på Bergset og lenger nord, men ingen bjeller. Nå kommer denne underlige sangen igjen! Det er da bjeller, men ikke som av en hest i sprang, ikke i takt og klang, men som om hele lufta var fylt av fjerne toner, som sprengte seg ut, ut! Det er bjeller! Nå hører jeg det. Det er dombjellert Det er våre, ja det er våre!

      Jeg holder pusten og stirrer oppover mot Bergslien.

      Nå bryter bjelleklangen sterk og rislende igjennom – bare det nå er dem! Jo, der seg jeg alt det kjære gullhvite hodet. Jeg bråsnur og springer inn, oppover trappa, faller – og opp igjen, kommer larmende og hesblesende inn i sykeværelset og bort til senga: «Mor, Vesleblakken kommer!»

      «Hva sier du?» Hun reiser seg fort.

      «Du må ta feil, gutten min,» sier far, han blir blodrød i ansiktet og går hurtig til vinduet.

      «Nei, det er Vesleblakkenl Hører du?» sier jeg høyt og ivrig og trenger meg fram for å se med. Doktoren svinger nettopp inn på gården. «jo, det er Vesleblakken, gutten min,» sier far med tykt mål, vender seg bort, Så hurtig mot meg igjen, stryker meg flere ganger nedover håret, retter så med et raskt tak på det stive, hvite halstørkleet sitt, tar lua og går.

      Men nede foran svala står Vesleblakken, skummende av svette, med rimfrost om neseborene og i det krøllete, våte hårlaget. Den kaster med hodet, tygger i bekselet og flytter bena, bevrer av og til over lender og rygg, anstrengt til det ytterste. Den har sprunget de ti norske mil i snødrev og storm over Midtskogen og Tynsetkjølen fram og tilbake på tolv timer.

      Far stod i svala og tok imot doktoren. Den eiendommelige medisinlukten fulgte da han gikk foran inn. Men i døra vendte far, gikk ut, tok hesten om hodet og strøk nedover den skumvåte halsen. Den humret og søkte som vanlig etter sukkerbiten. Men denne var glemt i dag.

      «Brukte du svepa, Ola?» spurte far.

      «Je gjorde som presten sa», svarte Ola, han stod og tok ut selepinnene. «Det stod om livet vel,» la han sakte til, tok hesten ved bekselet og drog til stalls.

      Han hadde rett: Det stod om livet.

      Da doktoren neste formiddag satte seg i sleden med Borka forspent, var min lille bror frelst. Far stod beveget, nesten høytidelig stemt.

      «Ja, nest Gud har vi nå doktoren å takke for at vi fikk beholde gutten vår,» sa han og trykket hånden hans til avskjed. «Nei,» sa doktoren og satte seg til rette i ulveskinnspelsen, «det var Vesleblakken som reddet gutten, for hadde jeg kommet en time seinere – ja farvel, farvel da prest!»

      Doktoren kjørte.

      Tre dager etter at dette hadde hendt, kom Ola Jonsen, drengen, opp og bad om å få tale med presten.

      «Nå Ola, hva er det?» sier far og ser opp fra protokollen med fjærpennen mellom tennene.

      «Det står nok itte rekti tel med Vesleblakken», sier Ola rådløst og ser ned på de krokete fingrene sine.

      «Hva feiler hesten?» Far er blitt blek og har reist seg.

      «Je trurfn har fått lungebetennels,» sier Ola veikt,

      Far steg til som i vrede. «Da har du skamkjørt den, Ola.»

      Ola snur og vender skinnlua mellom fingrene. Så ser han opp. «Det fekk bli enten veslegutten din heller hesten din,» sier han skarpt. Far tier. Han minnes.

      «Se til å få bud etter dyrlegen straks,» sier han så.

      «Han er her alt,» svarer Ola.

      «Hva tror han?»

      «Han ska gjøra sitt, sier’n eller så vet’n nå itte.»

      Far tar hatt og frakk og går ut. Ola følger.

      Vesleblakken stod på stallen og skalv. Hodet bøyd, ørene hengende, øyet dødt og lidende, kort ånde og hoste alt imellom. Og mens lille Johannes lå i sin første, rolige søvn, blek, men med jevne åndedrag etter den overståtte krise, stidde Vesleblakken med alle sykdommens smerter som den hadde fått ved å redde guttens liv.

      Der ble ikke spart verken på knidning eller tepper, verken på terpentin eller svart kaffe, og hver morgen måtte Ola inn med nattens bulletin. Og alle gårdens folk var i sorg, fordi Vesleblakken var syk.

      Det var blitt søndag morgen. Vesle Johannes var alt oppe og all fare der var overstått. Men sykdommens vemod lå ennå over huset, for i stallen stod fremdeles kampen på liv og død. Uvilkårlig tok jentene varsomt i alle dører, og snakket gikk fremdeles dempet ute som inne – for Vesleblakkens skyld. Jeg var kommet seint ned til frokost den dagen, hadde heller ikke synderlig appetitt mellom de alvorlige ansiktene. Jeg fikk nå likevel svelget smørbrødet for uten mat gikk det ikke i den alderen. Men så bar det av sted beint ned i stallen.

      Den sterke varme hestelukten slo meg i dag som alltid.

      Storblakken knurpet og skar det frodige høyet mellom tennene som vanlig. Borka sølte med den grå myke snuten sin i vassbøtta, men da jeg kom til Vesleblakkens spilltau, så jeg ikke det kjære gulhvite hodet mer. En usigelig angst kom over meg. Nesten fra meg selv krøp jeg opp i krybba for å se. Spiltauet var tomt. Men midt på stallgolvet, der hvor vintersola la en skrå, kald stripe inn gjennom stallgruggen og lyste opp i mørket, der lå Vesleblakken strak og stiv.

      Det rislet rom kaldt vann over meg. «Vesleblakken!» hvisket jeg med snørt strupe. «Vesleblakken!» Den humret ikke, den løftet ikke hodet. Det var stilt omkring. Bare Storblakken som tygde likegyldig, og Borka som tungt satte foten sin ned.

      I gråt kom jeg ned av krybba, ut av stallen og like inn til mor, la meg over fanget hennes og hulket.

      «Hva er det gutten min?»

      «Vesleblakken er død, mor. Den lever ikke lenger, mor!» Og jeg storgråt.

      Snart var stallen fylt av alle gårdens folk, som stod to og tre og så og talte og forklarte. Milde og myke falt alle ord, med lang stans imellom. Så tok mor mot til seg. Hun gikk hen til hesten og klappet den på halsen. «Ja Gud signe deg da Vesleblakken, og takk for alt,» sa hun fast, men lavt. Så gikk de stilt, en etter en, som de var kommet.

      Men den som intet sa og intet gjorde, var Ola Jonsen Styggpåjord drengen. Han stod blek opp mot spiltauet og stirret ned for seg.

      «Skal du ikke gå du Ola?» spurte mor i døra.

      «Je synes itte jeg er god for å gå frå», kom det fort og brutt, og så med ett tar gråten den sterke mannen.

      Mor blir taus. Denne dype sorg over et dyr grep henne mektig, aller helst da hun visste at dette dyret hadde ofret livet for barnet hennes.

      «Det måtte så skje, Ola», sier hun mildt og klapper ham på skulderen.

      «Det måtte vel det», svarer han. Det var alt. Mor gikk.

      Jeg vet ikke hvordan det gikk for seg, men slik ble det at så snart vi to, Vesleblakkens beste venner, ble alene, så kom jeg på kne med på det våte stallgolvet med hånden bort på Vesleblakkens hode. «Du kjære, kjære Vesleblakken,» hvisket jeg. Og Ola Jonsen stod taus der han stod og lot meg kjæle det døde dyr.

      Men så hogg kirkeklokkene i, festlig, nesten vilt. Og i min barnlige fantasi ble det til at Vesleblakken var kommet til Gud og var blitt stor, så stor, med bjeller som klang ut over all himmelens hvelv. – Og så var det bare Øvre Rendalens kirkeklokker, som ringte inn en vemodig søndagsmorgen.

    Legg igjen en kommentar

    Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

    WordPress.com-logo

    Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

    Twitter picture

    Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

    Facebookbilde

    Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

    Google+ photo

    Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

    Kobler til %s

    Stikkordsky

    %d bloggers like this: