Som jeg ofte har skrevet før: jeg kommer fra en familie med særs betennte tårekanaler.. “Snørra blir tynn og udrøy!” – som moder`n pleier å si.. Og det skjer fort når det setter i gang..
Og i det siste har jeg tenkt litt på hvorfor?
For eksempel: når superarvingen min skulle få sin første vaksine!? Pappa`n var med, og jeg bare var der egentlig, for han holdt gullet på fanget sitt. Sprøyten settes, ungen skriker selvfølgelig fordi han skvetter og det er vondt.. og moren stemmer i… Helsesøster ble nok litt forvirret og spurte om hun skulle trøste meg òg… USJ.. Noen skjønner meg veldig godt, mens andre bare “GREIN DU FORDI UNGEN FIKK VAKSINE?????!”
Her om dagen fortale en kollega at hun hadde snakket med en annen kollega. Denne andre kollegaen ble singel for tja noen år siden, men så nå så det ut som det kanskje ordnet seg igjen! Når hun forteller dette til vår felles kollega startet jammen hun å grine for hun blei så glad! Altså ikke hun som det nå ordner seg for, men hun som spurte hvordan det gikk!! Og ikke nok med det; Når denne kollegaen skal fortelle meg at hun begynte å grine for det, ler vi så fælt at jeg må grine og!!! ??? HÆÆÆÆÆ????
Jeg kan kjøre bil og høre på sanger og plutselig begynner tårene å trille. Feks Celine Dion med .. tja.. egentlig nesten det samme hva hu synger, jeg kan fint grine på en god dag. Og det er liksom ikke sånn at det plutselig slår meg hvor vakker den sangen er, eller hvor fin teksten er, men jeg tenker kanskje plutselig det likevel, så blir jeg jo så jævla sentimental…! En tekst med “I love you”, og jeg er ferdig liksom…? Man blir jo trafikk-farlig av P4??
Så husker jeg etter vi hadde vært på 3D ultralyd når jeg gikk med prinsen; så lagde jeg en filmsnutt av det etterpå. La på yndlingssangen til pappa`n (Kjærlighetsvisa) og litt tekst og diverse.. Var egentlig skikkelig stolt over resultatet så jeg toga opp til 3. etasje for å vise filmsnutten min. Da mest fordi vi hadde laget “Jul i Kikkerten” sammen, og jeg skulle vel egentlig bare vise hvor flink jeg hadde vært med filmklippinga.. Så sier hun halvveis i filmen; “Å nå må jeg grine!!!” – Så starter tute meg jeg og..! Kunne jeg ikke latt vær selv om hun måtte skvette litt da??
Akkurat i den perioden etter han var født grein jeg for alt.. Og MASSE, men det var kanskje mer forståelig.. Jeg husker jeg på sykehuset fikk en kjøleskapsmagnet av ei venninne hvor det stod; Når jeg teller mine venner, teller jeg deg to ganger.. Å herremiiiiin!! Jeg tuta som besatt! Midt i selskapet med sikkert 10 stykker som kom for å se på babyen i vestibylen på sykehuset.. TØFT!?
Eller når barnelegen sa “Ja, detta var en fin gutt! Han kan dere være stolte av!” Jeg husker jeg LØP inn på rommet med ungen hardt inntil meg og satt meg rett ned å hyyyla!!! Joa spurte hva det var, for det gikk jo bra!??? -og jeg svarte i store hikst; “Han sa han var fiiiii-hihih-iiiin!!!! Jeg er så sto-ho-ho-holt!!!” Herremin- jeg må grine bare jeg tenker på det nå faktisk…
En annen venninne fikk betennte kanaler her rett før jul.. Vi var tre stykker som skulle til Bærums Verk, hvor jeg setter på cd med Sølvguttene sånn litt for stemninga sin skyld, og fordi vi sammen hadde vært i teateret og sett en konsert med de et par år før..Jeg husker vi hørte ”Deilig er jorden” med de nydeligste sølvstemmer man kan tenke seg.. Så kommer det plutselig fra passasjersetet… :Åååå.. Nå må jo jeg grine da..!!! Fader og!!!” – Ja ja, sier jeg mens jeg tenker på spagetti og dagsrevyen for å ikke tute så det holder sjøl.. Ikke vet jeg hvordan det gikk i baksetet, men jeg sleit i alle fall…!
Og jeg skjønner ikke hvorfor??? HVORFOR får jeg klump i halsen når jeg ser kjærstens 11 år gamle niese alene synge Hanne Krogs “Julestjerne” på juleavsluttning, når mora hennes klarer seg helt fint??
Hvorfor grein jeg, søstra mi og svigerinna mi nesten mer enn bursdagsbarnet (niesa mi) som fikk en sydentur i overraskelses gave??
Hvorfor??? Hva i alle dager er det som gjør at man i noen settinger (egentlig alt for ofte) blir så rørt.. Enda jeg kan forberede meg så godt jeg bare kan…: jeg vet at den dåpen… OH MY GOD….!
Jeg tålte ikke å se prinsen til venninna mi bli døpt, så det skal bli hardt å døpe sin egen…!
“SPAGETTI-SPAGETTI-SPAGETTI!!!”
Jeg MÅ bare prøve å tenke på noe annet… !
Ikke er jeg av den heldige sorten heller.. Du vet.. Det er ikke akkurat film-grining hver gang.. Noen ganger griner man skikkelig ugly-cry også! – Og det er jo begrenset hvor kult det er å gå å se ut som en nypressa tomat med en hoven blomkål som nærmeste nabo.. Noen kan liksom felle et par sånne søte nydelige tårer, som hverken tar sminke eller glansen i øya fra deg.. Ikke alle.. Ikke jeg for eksempel..
Så jeg lurer da.. Hvorfor er noen sånn? Og hva i alle dager kan jeg gjøre med det!? Hvordan kan jeg beherske og kontrollere tårekanalene når jeg skjønner at her snører det seg i halsen og snørra kommer farlig fort? Er det familie-svakhet? Er det medfødt? Er det mulig å gjøre noe med det??Alle mulige forklaringer og råd, mottas med takk!!





