Cellegift på Vestre Viken i dag…

3 uker siden sist cellegift, og i dag var det på`n igjen..

Jeg hentet pappa til lunsj og avgårde bar det til Vestre Viken. Jeg har ikke lengre tall på hvor mange ganger jeg har vært i 4. og så i 8. etg, for å se giften renne inn i pappa`s årer nå. Det er tungt og det tar rett og slett litt kraften fra meg. Men, det er bare å bite tenna sammen, og komme seg inn dørene.

I dag setter jeg pappa av utenfor mens jeg kjører for å parkere. Han går til 4. etg hvor blodprøvene skal taes selv, så kommer jeg etter. Det er sånn; 2 dager med cellegift, 2. eller 3. hver uke. Dag 1 er alltid blodprøver og samtale med kreftlegen.

I 4. finner ser jeg pappa sitte inne på blodprøverommet, det er glass i døra, så jeg kan lettet konstatere at han er kommet inn. Dette er ikke dagen for å tyne vår tolmodighet med venting og ting, så det starter veldig bra! Men det varer og rekker der inne, og jeg tenker at de kan da ikke tømme han for blod heller? Flere pleiere kommer inn og går ut. Når han endelig er ferdig, viser det seg at de klarte ikke stikke i dag. Dvs. til slutt gikk det jo. Det er gjerne i 8. etg at det skjer. Når blodprøvene skal tas pleier det å gå greit. Det har sikkert noe med størrelsen på årer og diverse. Men i dag «stikker» også årene i albueleddet av vist nok. «Rullende årer» kaller de det. Til slutt får de da tappet de 5 glassene de trenger for å starte kur, så vi kurser igjen mot heisen og drar opp til 8. På veien fortelle pappa at han snublet utenfor sykehuset når jeg hadde kjørt for å parkere bilen. En taxi sjåfør kom ilende til og fikk hjulpet han opp. Han hadde antagelig ikke klart det selv. Han har forslått seg litt, og fått noen skrubb sår på et par fingre, men det har ettersigende gått greit. Hvorfor pokker var jeg ikke der da?? Takk til taxi-mann som hjalp pappa`n min.

Der oppe er det lettere kaotisk. Det er masse mennesker, og mange som har ventet til over påske med å få behandling. Pappa hilser igjen rørt på de to vi har mest med å gjøre på avdelingen. Det er Bodil og Mette. Fantastisk flotte damer. Det har gått dit at det er blitt veldig sårt å treffe dem nå. Pappa er rørt hver gang han ser dem, og det er litt tøft å se på. Men de er så flinke i jobben sin. Gir han en klem når han trenger, og snakker om alt. TAKK SKAL DERE HA! De gjør den jobben jeg ikke klarer.

Nederst i gangen er det en ventesone. Der kan man få kaffe, kjeks, frukt og supper. Pappa tar en eplemost før vi skal inn til legen. Det varer og rekker. Det er rart å sitte der, for man vet liksom at det er kreft alle har. Liksom ikke noe å lure på det. Antagelig den sykehusgangen det sitter flest folk med hodeplagg på hele bruket. Pappa sitter med capsen på, ved siden av en godt voksen dame med diger lue. Og midt oppi der er jeg. Så kommer det inn en ung mann. DET er ikke kult. Han kan umulig være veldig mye eldre enn meg, og jeg kjenner jeg får vondt i kroppen når jeg skjønner at han ikke er «en som følger» men selv skal snakke med pleiere og lege. Æsj. Jeg HATER denne sykdommen!!!! – og jeg hater egentlig å sitte der. Selv om jeg tenker at man faktisk bare må være takknemlig for at man bor i Norge og kan få behandling. Det bare dessverre så mange som trenger det.

Legen er  veldig nøktern, og det er «vanlig» sjekk på almentilstand. Det skal svares på om man er kvalm, feber osv osv. Det er over ganske fort. Pappa er litt forkjøla om dagen og har litt vondt i bronkiene, så vi blir selvfølgelig sendt på røntgen. Der går det ganske fort. Da han alltid står som ø-hjelp, skal det være «først inn»-prinsippet som gjelder. På venterommet må jeg ringe min andre arbeidsgiver mens han er inne og blir «fotografert» -og fortelle at jeg er på sykehus med pappa og det tar votter og vinter før vi får cellegift i dag. Når jeg legger på, merker jeg at det er stille rundt meg, og jeg ser jeg at de andre gamle tantene ser litt sånn «stakkars deg» på meg. Ååå.. hat det og. Ikke kikk sånn på meg!! Jeg er jo ikke sjuk! Selv om jeg nok ikke ser ut som jeg er en solstråle, (og sikkert ikke oppfører meg som en heller) så ikke KIKK!!! Kjenner den velkjente sykehus-aggresjonen kommer smygende inn på nervene.

I 1. år har vi gått inn og ut, tatt heiser opp og ned. Drukket kaffe og grått. Lest avisa og ventet. Snakket med leger og avtalt nye timer. Takk og værsågod bli gærn.

Røntgenbildene viser seg å være greie. Det er ikke lungebetennelse, men kan kan få noe for forkjølelsen. Nå har klokken allerede blitt to, og det er for liten tid til cellegift. Blodprosenten er innmari lav, og det må planlegges blodoverføring også. Blod renner veldig sakte inn i årene og to poser vil derfor forsinke dagen masse. Så vi må tilbake igjen i morgen, etter mye om og men. Jeg ser den unge mannen fra tidligere står og «holder seg fast» i en dør, mens han sikkert venter på at noe skal «virke». Det er så jævla trist å se.

Med nok en resept i handa går vi mot heisen. Klikk–klakk–klikk–klakk–…. Det går sakte. Det er liksom ikke mulig å stresse. Skrittene til pappa er sakte og jeg girer ned. Så kjenner jeg en hånd på skulderen. Da trenger han litt støtte, for det går jo ikke så fort. Ti skritt til, så ligger armen hans rundt meg.. Han er tynn og veldig avkreftet. Det tærer. Særlig på nervene. Heisen er smekk full og det er masse folk på alle kanter som stresser og skal bare hit og dit. Vi må kontinuerlig flytte oss eller vente på «de som skal bare», fordi vi bruker lang tid.

Inne på apoteket tar det også votter og vinter. Medisiner skal forklares og finnes og diskuteres og sjekkes til alle foran oss i køen, og jeg ønsker i mitt stille sinn at alle bare skulle ha ibux, så hadde det gått litt fortere. Jeg har så korte antenner nå at det er like før jeg skriker. Men biter tenna sammen. Når det endelig er vår tur, er det selvfølgelig noe feil med resepten og vi får beskjed om at vi må opp igjen i 8. og hente ny hos legen. Det er nok en dråpe, men jeg klarer og holde vannet i begeret under bristepunktet. Sender så pappa til kontoret for fiks-regninger-som-har-kommet-feil-i-posten-når-man-har-frikort, mens jeg nok en gang raser mot heisen, med resept i handa. KLIKKKLAKKKLIKKKLAKK!!!! Endelig kan jeg gå fort. Vurderer trappa i to sek, før takk og pris heisen kommer og tar meg DIREKTE opp i 8. uten stopp på alle mulige etasjer. Denne gangen blir jeg ikke en gang kjørt ned i kjelleren først.

Takk og lov! Etter å leite frem pappa og frikortet, og høre på en gammel mann snakke i evigheter med ekspeditrisen på apoteket, -etter han har betalt, om når han kom til norge og dialyser og kona og unger og taxiregninger og bla bla bla, får jeg endelig medisinen pappa trenger og kan sette kursen mot bilen. Klokken er nå langt over tre og jeg føler ikke vi har utrettet noe. Men vi har jo det. Det tok bare litt tid. Og nervene mine ble noget tynne. Jeg begynner i det store og det hele å kjenne det hele på kroppen litt nå. Det kan man vel like gjerne innrømme.

Hver gang vi skal sette oss i bilen må pappa løfte det ene benet inn med armene. Han klarer det ikke like lett som tidligere. Hver gang han sitter, og jeg er i nærheten, ber han om en hånd, så jeg kan hjelpe til å dra han opp. Og det går sakte.. Og jeg var ikke der når han datt utenfor sykehuset.

FAEN.

Sånn.. Nå har jeg skrevet det av meg. Jeg er litt «redd» for å trykke publiser nå, men jeg skal gjøre det. Føler ikke at jeg henger ut noen, det er bare realiteten i dag. Og det er bare mine tanker, og sånn jeg har det akkurat  nå. Det er også litt fordi det er mange som spør meg hvordan det går, og det er faktisk litt tungt å svare på det. Historien er liksom så lang hver gang, og egentlig har jeg ikke noe info å komme med. Akkurat nå føles det siste året som det har vært en diger stor GRØT. Ja, han er sjuk, ja, jeg er sliten av det, ja, det er sikkert alle andre også, og nei, jeg vet ikke hvordan det går.

Og ja!! Jeg setter pris på at du sier til meg; si fra hvis jeg kan gjøre noe. Det holder i massevis, og du gjør meg litt lettere til sinns. Så kan vi snakke om noe annet. Få meg gjerne til å le om du klarer, eller smekk til meg om jeg er teit. Jeg trenger desperat å tenke på noe annet.

Takk for at du leste, dette er kun min måte å se tingene i dag.