Gymnastikk-besøk!

(Til Line for tipset!)

I frykt for å kjede seg i hele går kveld stakk jeg en tur på gymnastikken. Det var kun for å få tiden til å gå, og kanskje smøre samvittigheten bittelittegranne.. Planen ble å forsere litt tid på elipsemaskinen. For de som ikke vet hvilken maskin det er så er det den som ser ut som om du går på ski. Fint for rygg og knær tenker jeg, og hiver meg på.

For å få litt avveksling drar jeg ikke på det senteret jeg pleier å dra på, men avanserer til ny avdeling. Ikke så mange kjente av hverken kunder eller ansatte og man får trene uten å si «hei» hvert tredje sekund. Det er noe med det! Nå er jeg heldigvis tilknyttet et senter hvor de fleste ikke er så opptatt av out-fit og stil men mer å trene. Har hatt gymnastikk-timer hvor jeg lurer på om kundene er der fordi det er speil fra gulv til tak, og da tenker jeg mitt. Sminker meg vel ikke akkurat før jeg skal i ilden!?

På maskinen og på med ipod. Ja, der er batteriet på det røde, men jeg bestemmer meg for at det holder en time. Ved siden av meg står det en dame på samme type maskin. Holder seg fast litt krampaktig og kikker litt fortvila på meg som spurter avgårde uten å bruke håndtaka (stavene). Nå er det sånn at om jeg bruker stavene blir det pass-gang og det passer meg ikke helt, og uten må man jobbe litt mer for å holde balansen! Kjernemusklatur!! Jeg føler meg grisesprek!! Damen ved siden av som kjemper mot både kilo og maskin hjelper på selvtilliten.

Etter 45 minutter med veksel-puls, forsåvidt fornøyd samvittighet og en dame ved siden av som har gitt opp, begir jeg meg videre til «supermann-fabrikken». Det er «Jern-hjørnet», eller «jern-stutteriet» om du vil. Der gutta med belte i livet er, og så korte muskler at det er år siden de sist retta ut armene 100%. Det er omtrent ikke folk så sent på kvelden så jeg får hele hjørnet for meg selv. Ser at et par ser litt snodig på meg, men ok. Runder hjørnet og ser jo hvorfor i speilene inne i jern-hjørnet. Fjeset ser ut som om jeg har tenkt å vikariere som juleduk (sistat; KK).  Ok, gjennomfører det jeg skal og spiller kul. Later som jeg har normal farge i fjeset, uten videre hell. Går over mave, bryst og noen rygg øvelser før jeg bestemmer meg for at jeg skal litt på mølla sånn til slutt.

Når det gjelder meg å jogging, eller løping som noen kaller det, så er jeg dårlig. Skikkelig dårlig. Det er mulig at jeg kan bli god men foreløpig er jeg dårlig. Det føles som om det er èn lønning igjen til pensjonutbetaling hver gang jeg prøver. Sånn var det faktisk når jeg startet med ski-maskinen og. Høy-puls og farlig nær sprengtrykk etter 2 minutter! -men nå klarer jeg en time hvis jeg gidder! Trening gjør mester. På maskinen ved siden av meg er det ei litta Snelle om spurter avgårde. I smart tøy og verdens minste ipod. Det tar meg 30 sekunder å bli sjalu på formen hennes. Fader. Jeg skrur opp tempo og skal søren meg jogge jeg og! Driter i hvor lenge hun har jogga, eller løpt, men jeg skal fader ikke gi meg før henne. Ikke pokker! Brått snudde det seg fra elipse-maskinen; jeg føler meg ikke lenger grisesprek.. Kroppen skriker fort, og smerten i beina kommer lenge før jeg har planlagt! Sier til meg selv noe jeg har lært av barndommsvenninnen min; «Smerte gjør ikke vondt! -det er bare en følelse!!» Så gir det seg. Jeg ser klokka sier 7 minutter.. Ok, tenker jeg jeg har jo slått alle rekorder!! JIPPI!! 11 min… 13 min… Når fader skal Snella gi seg?? Ok, tenker klarer jeg 15 er jeg 42-16955800dødsfornøyd! Tidspunktet passerer, og jeg lever! Jeg lever!!! Jeg bestemmer meg for at klarer jeg 20 min er jeg ferdig uansett. Dødsfornøyd kommer til å få bokstavelig mening hvis jeg ikke gir meg da. Klokka er snart 21 på «natta» og jeg er på ei mølle og løper! Når jeg egentlig skal ? På 18 minutter skjer det! Snella gir seg og jeg jogger lett som en fjær i to minutter til -og klarer meg til 20 min! Dæven jeg er så fornøyd at jeg ser New York maraton medaljen i det fjerne!! 🙂

Ipoden holdt og er nå ladet opp igjen!!