Jeg satt alt i vranga når leste denne! :) Hysterisk!

Det er ikke lenge (håper jeg…) til denne sesongen er i gang, for mange! 🙂

Våren starter som et boblende eventyr av bjørkesprett, lyse kvelder
og massevis av overskudd. Men selvsagt varer det ikke, i alle fall
ikke for oss kvinner. En eller annen gang i mai eller juni må vi nemlig
kjøpe bikini. Det utløser en viss depresjon. For også i fjor fant vi ut at
vi uansett var så stygge i bikini at det ikke var noen vits i å bruke penger på den,
så vi endte opp med en 70-kroners sak.
I år er fargen borte og strikken er råtten, og vi må på’n igjen.

Bitter erfaring fra prøverommet viser at bikini er et nådeløst og
avslørende plagg, uansett hvilken modell man velger. Bukser med høy
skjæring passer kanskje for syltynne damer helt uten ridelår og
kjønnshår, men ikke for oss andre. Stroppløse overdeler får puppene
til å se ut som en bilring som har havnet for langt opp. Og
50-tallsmoten som skulle skjule alt, er i realiteten ikke annet enn krysning
av en håndballshorts fra et tidligere Østblokkland og en gammeldags
sloggi-underbukse. Resultatet er at det strammer og buler ut på alle de gale stedene.

I år krever moten overdeler med innlegg og bikinibukser som hviler
på hoftene. Yppige modeller får oss til å tro at bikinimoten er mer
kledelig i år. Om ikke annet ser innleggene ut til å gi oss sprettpupper
som drar oppmerksomheten bort fra resten av kroppen, så det er ikke
uten en viss optimisme at vi tar med oss et 20-talls bikinier inn i prøverommet.

Kroppen er lyseblå etter vinteren, og sokkemerkene sitter som støpt
etter en lang dag i byen. Ennå har ikke håra på legga veket for
voksen, og i speilet surmuler en rund marsipangris med busta på.
Lysstoffrørene sørger for at man oppdager appelsinhuden som aldri
synes på badet hjemme, og alle fem helfigurspeilene avslører ryggflesk
hittil bare sett på Rembrandts kvinner.

Med senket hodet rusler vi hjem. I posen ligger byens billigste
bikini, buksen er fire størrelser større enn overdelen. Løpet er
kjørt, kroppen har allerede forfalt, så vi kjøper like godt en sjokolade på
veien hjem. Angeren får vi på kjøpet. Hjemme i sofaen forsøker vi å
overbevise oss selv om at det er det indre som teller og at kroppsslaveriet
ble avskaffet på 70-tallet. Etter et par rødvin, mer sjokolade og intens
lobbyvirksomhet fra kjæresten, begynner vi å tro på det. Tar man løgnen
fra en gjennomsnittskvinne, tar man som kjent lykken fra henne.

Og snart starter vi å klage over at vi nesten ikke har fått brukt
bikinien på grunn av den verste sommeren i manns minne.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s