Meg og mitt enkelt-kompliserte hode!

Så kom den dagen da. Dagen da man liksom får et lite slag i trynet, og ting blir snudd på  hodet. Plutselig, men alikevel ventet.. Ting er veldig merkelig.

Jeg var altså i skjønne Portugal med gode venner. Jeg hadde telt på alt jeg har av knapper før jeg dro, og sitter derfor ikke igjen med veldig dårlig samvittighet for at jeg gjorde det. Jeg bestemte meg for at jeg måtte stå for den avgjørelsen. Jeg har hatt løpende kontakt med søstra mi, og viste, og skjønte jo hvilken vei det gikk. Vi kunne jo ikke vite at det skulle gå så fort på slutten. Sånt kan man bare ikke vite. Meningen var å dra hjem på søndag med de andre, men jeg framskynnet hjemreisen med tre dager, så søster`n skulle få dra bort i helgen, og få litt «fri». Hun har hatt mange lange dager de nesten to ukene jeg  var borte. Vi har både grått og ledd på telefonen. På onsdag ettermiddag ringte hun meg og sa det nok ikke var sikkert jeg rakk det, selv om jeg skulle dra hjem torsdag kveld. Jeg trodde ikke hun skulle få rett, men en del av meg var veldig usikker.

Så gråt jeg litt på tur også. Men man må faktisk bare trekk pusten og tenke at «dette må jeg ta når jeg kommer hjem, da kan jeg bidra med mitt, så hun får litt time-off». Så gikk ferie-gjengen på Casino av alle ting. Jeg bruker jo aldri ei krone på Casino. Derfor vinner jeg heller ikke. Jeg var sliten etter 35 grader i sola, og lite soving, men mer sangria. 🙂 Jeg hadde forsåvidt en fin dag. Vi gikk fra Casinoet  rundt midnatt  kanskje? Jeg husker ikke lengre. Men fire fjonge damer, med en stilig mann i fronten svingte innom en irsk pub før vi skulle gi oss for kvelden. Der bestilte jeg en liten Guinness. Så satt jeg meg ned, tar opp telefonen og ser at søster`n har ringt, og lagt igjen en sms. Jeg har ikke hørt noen ting over all larmen i gatene i Praia de Rocha. (skrives det sånn tro?) På den stod det at pappa hadde sovnet stille inn. For bare ti minutter siden. Jeg hadde ikke hørt telefonen. Også tenker sikkert noen; Herremin, kan ikke skrive sånn på sms vel??? Ja, hva fader skulle hun gjort da?? Skrevet; ring meg??! Jeg er jo ikke dum.. Når hun ringer etter tolv er det for noe. Det var helt greit. Så tok jeg en god slurk av glasset mitt, la telefonen ned i veska, trakk pusten og tok en slurk til. Så spurte jeg min gode venninne om hun kunne være med meg utenfor en tur. Jeg viste henne meldingen, og så kom reaksjonen. Masse pust og stirreblikk på ikke noe tror jeg. Så gikk vi til leiligheten. Jeg synes i utgangspunktet at den bakken er innmari seig og lang, men nå gikk det veldig greit, det kjentes ikke bratt eller langt eller noe.

Jeg fikk ikke tak i søster`n på telefonen, men snakket lenge med broder`n og gråt og gikk og gråt og gikk. Han vet hva han skal si, og det letta. Maria ringte meg opp når vi kom til leiligheten, så satt jeg på gulvet foran tv`n og gråt videre. Resten av reisefølget kom hjem, så fikk jeg en klem av alle, og satt vel å glodde, skravla og gråt i to timer til før jeg ba de gå å legge seg. 🙂 Jeg sov ikke noe særlig den natta, og dagen etter var grusomt lang. Jeg pakket og dusjet og satt og drakk brus og brus og brus og kaffe. Det var helt sinnsykt tregt som tiden gikk.

To stykker ble med meg en time i taxi til flyplassen og var med meg helt til innsjekk, ventet og kjøpte kaffe til meg. Så dro jeg. Flytur med turbulens i over en time var ett sant helvete, og jeg holdt en konsert for meg sjøl uten sidestykke på en treseter nest bakerst i flyet. En flyvertinne satt ved siden av meg i en halvtime og jeg fikk mer kaffe. Crew-kaffe faktisk. Takk takk til Norwegian! Så landet vi, og jeg ble hentet av søskna mine. Så gråter man litt mer.. Så ler vi litt.. Hjemme midt på natta en gang, og der kommer jammen tredje etasje ramlende inn. På bordet ligger det allerede en pakkesang til meg, og jeg skjønner jo igjen at jeg er veldig heldig som har så mange gode venner! Med håret til alle kanter og blå bøffa-daffedress kommer hun inn og gir meg en klem. Takk takk!

Jeg har sikkert sovet 5 timer i natt. Det var deilig, og veldig nødvendig. I ny sommerdyne! Kan man klage da? Så kvart over ti i dag var jeg i kapellet, med søster, tante og onkel. Jeg må innrømme å si at det var veldig rart å se pappa død. VELDIG rart. Jeg fikk litt sjokk, for jeg trodde ikke kisten skulle være så nærme døra tror jeg. Han kom litt brått på.  Det så ut som han skulle trekke pusten når som helst. Hadde han gjort det, hadde jeg stryki med på flekken.. Jeg rørte så vidt ved hånda hans, og ja; de er kalde. De døde er kalde, og de puster ikke. Det er veldig endelig. Nå har jeg sett han, og ting lander i kroppen.

Etter det har jeg kjørt bil og grått mer. Vært innom broder, og pratet litt, og nå er jeg hjemme. Ting har ikke bare vært lett igjennom tidene, og man må bare snakke sammen, og dra med seg denne erfaringen også. Man har ikke noe valg faktisk. Denne uka skal ting ordnes, og jeg skal krabbe meg opp igjen. Dette går. Det tar den tiden det trenger, og jeg lar det bare være sånn. Det er jo ikke til å stikke under en stol at 20 måneder med sykdom gjør noe med alle og enhver. Om man er syk selv, eller står å ser på. Vi er slitne nå, og skal hente oss opp igjen. Det er faktisk det eneste alternativet. Sånn er det bare. Og når man har grått ferdig, kan man gråte litt til, så går det «over».

Jeg har tenkt lenge på om jeg skal blogge dette, men jeg må liksom. Jeg synes at de som synes det er rart kan få synes det. Jeg har sagt det til både bror og søster at jeg kommer til å gjøre det, og så lenge de er konfortable med det, blir det sånn. Sånn opplevde jeg det, og nå vet dere hva som har skjedd. Pappa`n vår er død etter lang tids sykdom. Leverkreft.

Så må jeg si TUSEN TAKK FRA HELE MITT HJERTE til alle de som sender hilsner, ringer og snakker til oss. Jeg skjønner at det er rart, og at man ikke vet hva man skal si. DET ER GREIT! Det er sånn det er. Vi er bare mennesker. Men vi lever. Husk; ta vare på  hverandre. Det er lov å være glad, det er lov å være trist. Bare si til noen at du er glad de er der, vis at du setter pris på din neste. Om det er nabo`n, kameraten din, venninna, mamma`n, pappa`n, tante eller onkel. Søster eller bror..Det er ikke så vanskelig, du kan bare smile, eller ta en telefon og høre hvordan de har det. Det er jo nå vi har sjansen.

Sov godt, pappa`n min..

Advertisements

Comments on: "Sov godt pappa`n min." (21)

  1. Kate`s Corner said:

    Uff det er så trist når noen av de nærmeste er borte. En del av oss tar de lissom med seg, og det er til å ta og føle på. Tenker masse på deg og Maria! ❤

    • veronica365 said:

      Takk, Kate! En dag av gangen, og klokka fortsetter jo å gå.. Det ordner seg til slutt! – Heldigvis!

  2. Å miste noen som er veldig nær, slik som pappa..ja da er det trist uansett om det kanskje var ventet som du skriver. Forstår veldig godt at du har hatt en meget turbulent tid, med både gråt, latter og minner. Det å ha søsken, og annen familie og venner rundt seg hjelper veldig i denne tiden.
    Tenker på dere. Ha en god helg, selvom det er triste dager akkurat nå.

  3. Kondolerer..uff.. det er godt jeg skal hjem fra jobb om kort tid, for nå triller tårene her.. Som alle andre vet jeg ikke så mye mer jeg kan si.. Ta tiden til hjelp.
    Si ifra hvis du har lyst til å prøve å trene en dag da:)

    • veronica365 said:

      Uff da!! Ikke gråte på jobb!! Akkurat den grininga kan jeg ta de nærmeste dagene, for hele fylket. – kom deg hjem, det er sol og fredag! 🙂 Takk for tanker, og takk for trim-forespørsel, jeg skal snart tilbake!! God helg, Vigdis!

  4. Vabbo said:

    kondolerer…. jeg klarer ikke å si noe mer….
    glad i deg vero min:)

    • veronica365 said:

      Det er i orden det, neger-ungen min!! Veldig glad i deg og!!

  5. Evju said:

    Trist og føler med deg….har selv ikke mistet noen av mine nærmeste men du skriver så bra om det at det føles som jeg har gjort det å…du gjør det mindre «farlig»…å blogge om det er ikke så merkelig syns jeg…du deler ting som skjer i livet ditt…sende deg noen varme tanker fra oss i Måkeveien.

    • veronica365 said:

      Takk takk, Stian! Det viktigste er å få det ut, og ta vare på de man faktisk har! Store klemmer til måkeveien! – jeg liker dere!! 🙂

  6. Lurer på hvor du henter styrken din fra. Er så imponert av deg. Tøft og sette ord på alle disse følelsene, men også sikkert en god måte og få stablet seg opp igjen på beina. Tenker masse på deg. Klem

  7. Bjart57 said:

    Jeg kom for sent!
    Det du skriver er som å høre min egen «historie».
    Min far gikk bort for noen uker siden, pga. den samme onde sykdommen som din far. Riktignok lungekreft.
    Kan virke som vi har vært gjennom noe av den samme prosessen. Han fikk diagnosen nesten halvannet år tidligere enn han ville opplyse omverdenen om. Selv om min far nærmet seg 80,var han den samme som han alltid har vært. Humor og (selv)ironi var vel hans varemerke.
    Da helsen begynte og svikte,kjørte han helst taxi rundt til forskjellige «behandlinger» på sykehus,leger og apotek for å handle et lass med medisiner.
    Ville jo ikke være til bryderi.
    Grenser for hva en minstepensjonist kan ta seg råd til!
    Da jeg tok over mye av transporten, måtte han inrømme at han var virkelig dårlig.»Sikkert Kols»
    Jeg fikk følge med på hvordan han ble mer og mer svekket. Etterhvert som månedene gikk,siden Mars i fjor, følte også jeg at jeg trengte litt «fri».
    Spesielt etter at vi(3 søsken)fikk beskjed om at vi burde komme, fordi han kanskje ikke ville klare natten!
    Det er fryktelig slitsomt å få en slik beskjed!3 ganger!!
    Vi var hos ham Fredag.(den siste gangen) Da sov han rolig.
    Etterpå dro jeg på kanotur, aleine.
    Hjemmet skulle ringe hvis det var noen forandring..hørte ikkeno.
    Da jeg ringte Mandag sa sykepleieren at han var våken. Han la telefonen inntil øret hans.Pappa kunne ikke snakke men han hørte at jeg sa : Hei pappa`n min,jeg kommer og besøker deg.
    Dro fra jobben så fort jeg kunne, fikk beskjed, da jeg kom til hjemmet at han gikk bort for et kvarter siden.

    Gikk inn til ham. Etter å ha sett i flere måneder hvordan han ble sykere,var det godt å se at han ikke hadde det vondt lenger. Ikke måtte tyne den slitne kroppen for krefter ,bare for å få puste.

    Gav han en klem. «Hvil i fred pappa`n min.»
    Han så så rolig ut. Endelig fikk han hvile.

    Det sies at mennesket fortsatt, minst etter et kvarter, kan oppfatte lyder?

    • veronica365 said:

      Tusen takk for at du delte det med meg!! – veldig like de to historiene ja.. Bare noen års forskjell; pappa ble 65. Men hva kan man gjøre? – ingen ting, trekke pusten, ta vare på hverandre og leve videre. Klokka stopper ikke likevel, gitt. Jeg trodde kanskje det…? Takk takk igjen, for at du tok deg tid til å lese og svare på bloggen min! Takk takk!!

  8. Kjære Veronica,

    Du er den tapreste og modigste jenta jeg vet om…..
    Jeg tenker på deg, og vet at når sorgen blekner og gråten har stilnet, tar de gode, varme minnene over!

    Varm klem til deg fra meg!

    • veronica365 said:

      Takk, Anita! – Du har så rett, det vil alltid gå bra til slutt, og man må bare igjennom. Og det er kanskje det viktigste; å komme seg igjennom, og ikke bli «stående» i midten for evig! Det går bra til slutt…

  9. Elin said:

    Hei Veronica!

    Det var utrolig sterkt å lese det du har skrevet om å miste faren sin. Du er flink til å skrive – det må jeg si. Kommer alltid til å minnes Anders med glede, og det jeg sikkert kommer til å huske best, er han og trekkspillet. Hørte liksom i hop de to tingene der. Har mange gode minner om han – spesielt fra barndommen. Er jo da jeg hadde mest med han, og deg og Maria, å gjøre. Tenker på dere og føler med dere begge to i sorgen.

    Varme klemmer fra Elin

  10. lissadug said:

    I love you 🙂 Leste alt nå, har ikke fått vært inne på nett.. godt skrevet! Tenker på deg hele tiden. Klemmmm!!

  11. Anonym said:

    Kjære Veronica.

    Synes det var en sterk historie du skrev. Flott at du klarer å skrive så fint om hvordan du opplevde dette og om dine følelser. Tror det kan hjelpe deg gjennom sorgen.

    Anders var en utrolig snill mann. Han var sammen med tanten min Lisbeth i mange år. Vi har hatt mange fine stunder sammen med han på hytta på Øgaarden.
    Gode minner om han som kom fra deres hytte og bort til vår med trekkspillet sitt å sang bursdagssangen for min yngste datter de siste 3 årene. Hun ble alltid like glad og overrasket når han kom rundt hjørnet 🙂 Hun har bursdag den 31 juli, så i år blir ikke dagen den samme. Det første hun sa da vi fikk den triste nyheten var: Hvem skal spille på bursdagen min nå da? Som du sikkert skjønner så var vi veldig glad i Anders alle sammen og kommer til å savne han masse.

    Nå kommer en vanskelig tid for dere, men vi får prøve å tenke på de gode minnene vi har alle sammen 🙂

    Varme tanker til dere som har mistet den gode og snille pappaen deres.

    Klem fra Ann Christin

    • veronica365 said:

      Hei Ann Christin!
      TUSEN TAKK for at du deler gode minner med oss! Jeg skal tenke på vesle jenta på bursdagen hennes, og pappa spiller nok for henne i himmlen kan du fortelle henne. Han lar aldri en anledning til å spille gå fra seg, om han er her eller der..
      Klem fra Veronica.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Stikkordsky

%d bloggers like this: