JEG GIKK OVER BESSEGGEN I GÅR!!!

Nå har jeg gått over Besseggen. Jeg er stolt og fornøyd og sliten i kroppen.  🙂

Det sies at dersom man har ok god fysisk form er det bare å gå. Jeg tror at det er fjell-folket som kommer med den uttalelsen. Jeg mener at caffe-lattefolket ikke bare bør ta seg en *tur over Besseggen* sånn uten forberedelser. Det er bratt, langt og høyt. Dersom man lider av høydeskrekk bør man faktisk vurdere det litt.

Vi tok inn på Gjendesheim fredag kveld ganske sent etter *omkjøringer* og kø. Det er veldig hyggelig personale som tar oss i mot og deler ut nøkler til rommene. Jeg får litt følelsen av at vi er på leirskole!? Vi får blomkål suppe til «nattmat» og  jeg leser historien som står i Besseggen-boka som heter «med Gjendine over Besseggen». Vi har quiz om stedet vi er og det er premie utdeling til alle. T-skjorter og pannebånd som det står Besseggen 2009 på.

Dagen etter våkner vi gry-tidlig. 0600 er huset vårt igang. Sekker pakkes og fjellstøvler snøres. Etter en god fjell-frokost og matpakke smøring, går vi til kaia. Fulle av pågangsmot. Der får vi til slutt kø-lapp til båten som går kl.1015. De to timene slåes ihjel med mer quiz og kaffe og kakao. Så bærer det av gårde med oss og sikkert 90 andre over det turkise flotte vannet. Vi ser med skrekkblandet fryd oppmot fjellet vi passerer og tenker «skal i opp der?!».

Første kneika.
Første kneika.

<Første bakken er seig. 300 høyde meter rett til værs og vi tar det pent. Nå vet vi ikke å sette pris på at vi faktisk går på en sti. Høyt der oppe tar vi en rast i bakken og ei brødskive. Det er lenge siden frokost nå. Så går vi videre. Stien er borte og man går fra T til T. De røde T`ene turistforreningen har vært så generøse og sette opp for oss. Mange går samtidig i fjellet. Alle prater, smiler og sier «hei». Vi er liksom på tur sammen alle sammen.

besseggen 050Etter mye opp og opp kommer vi endelig rundt et lite vann. Så går det enda mer opp og litt ned. Vi klatrer i stein, går på stein, tar på stein, og kjenner stein. Overalt. Så over ei kneik ser vi endelig EGGEN. Å shit!! Skal vi opp DER??? Venninnen min lurer lenge og tenker så det knaker, ser jeg, mens enda en brødskive går ned på høykant. Heldigvis har jeg byttet ut noe av vannet jeg tok med meg, men fjellvann.»Fjellbekk» smaker mye bedre enn kranvann!

Linda starter å gå. Og jeg tenker litt med gru på hvordan søsteren min skal få de to hundene sine opp eggen. Så starter jeg. Man må klatre hele veien. Det er stein og stein og smalt. Pulsen dundrere i ørene, men samtidig er det litt godt å bruke armene litt også. Ikke bare gå foroverlent og opp. Jeg spør en dame med skrekk i blikket om hun har det bra, og hun hvisker «ja, men jeg har så høydeskrekk». Jeg sier, det går nok fint, du klarer det så bra! Jeg klatrer videre. Må stoppe og lener meg mot en sten. Ser ned og prøver å få pulsen ned. Ca 20 cm foran føttene mine er det ikke noe. Jeg løfter blikket og i takt med at pulsen går ned, går sjokket opp for meg. DET ER HØYT!!! Det er en sinnsykt utsikt og jeg står å lener meg inntil fjellet. Et øyeblikk er jeg alene i hele verden og det er med skrekkblandet fryd jeg prøver å ta inn inntrykkene som ramler inn over kroppen. Jeg må bare snu meg forsiktig og klatre videre. Har man ikke høydeskrekk kan man få det av å stå der for lenge!

Over det verste, og nesten oppe!
Over det verste, og nesten oppe!

Over kneika der oppe ser jeg Linda et stykke forann meg, og jeg tenker «endelig toppen!» Roper at «Når jeg kommer dit vil jeg ha en klem!» -Ja da svarer hun og smiler! Klemmen kommer og der ser jeg endelig TOPPEN. Litt lengre borte er den store varden på Veslefjell. 1743 moh. Damen med høydeskrekk kommer og tar oss i hånden og sier «vel gjennomført!» Jenter på tur gratulerer hverandre med bragder, tar bilder for hverandre og backer hverandre opp. Det spiller ingen rolle om vi aldri sees igjen.
Vi går videre og når vi kommer til den store varden setter vi oss ned, men ikke mer enn 3 minutter før vi skjønner at vi må gå videre. Det blir for kaldt. Vi er rimelig gjennom svette og veldig varme. Så vi går. Endelig er det flatt, men det er like mye stein. «Sti» som vi kjenner det er en sagablott og vi går på rullestein, småstein, og store stein. Langt langt. Så endelig begynner det å gå nedover.
Vi kan se Gjendesheim, men det er smått, og det er langt unna. Men det er ikke mer oppover. Pulsen senker seg i takt med at anklene begynner å skrike. Jeg tenker at nå har jeg sett ned lenge for å ikke tråkke feil, og da tråkker jeg over med en gang. Det går fint. Bare å gå videre. Kjennes litt ut som man er mørbanket under føttene, men jeg har ingen gnagsår i de nye fjellskoene mine. Det er bare ømt. Veldig ømt. Jeg tenker at om bussen hadde gått forbi hadde jeg nok tatt den. Så fremt den hadde gått ned. Jeg skal ikke opp igjen.
På veien ned møter vi noen som har måtte snu fordi det var for høyt. Og jeg kjenner at jeg er glad jeg klarte det.
På veien synger vi, ler, snubler og faller. Humoren er skikkelig på fjell-nivå og mye er gøy. Foreksempel «erter», ikke spør, det er en lang historie. Banana Boat song synges flere ganger uten at noen egentlig kan teksten. Endelig kan jeg snart si at jeg tror jeg ser gardinene på Gjendesheim, det er en overdrivelse men det hjelper. Jeg er snart nede. Lurer veldig på hvordan det har gått med resten av følget og hundene, men de kommer nok. En telefon forteller oss at de er over toppen og med bæring i sekk og hender har hundene kommet med, de er bare VELDIG såre i de små bena sine. Hjertet blør litt, men vi vet de er hele alle sammen. Når vi har ett skritt igjen til vi er ut på veien ved Gjendesheim, tar vi hverandre i hendene og sier 1-2-3!! Så hopper vi ut på asfalten og roper JAAAAAAAA!!!! De ser litt rart på oss der nede men det spiller ingen rolle. Vi er nede på 6 timer og 32 minutter. Pulsklokken forteller at jeg har vært flink og jeg er heeelt ør.
Om litt kan vi klappe inn de andre og vi kan gå til middag alle sammen kl 19. Tre-retters som går ned på høykant. To øl og kroppen går i dvale. Klokken 21.10 er jeg under dyna og jeg besvimer.
Jeg sover så hardt at jeg ikke skjønner bæret når jeg våkner 0715 søndag.
Jeg gikk i går, det er et minne for livet, jeg klarte det, jeg er stolt, kry og fornøyd. VELDIG FORNØYD!!

Reklamer

9 kommentarer om “JEG GIKK OVER BESSEGGEN I GÅR!!!

  1. kanonimponerende – kortere tid enn først antatt også ? Flotte bilder, – ps. hva bør en ha med seg på en slik tur, som dere ikke tok med ?

  2. Kortere tid enn jeg antok, ja.
    Vi hadde med oss alt vi trengte. Du MÅ ha vann og vindttett tøy på denne tiden av året. Jeg vil si man bør ha fjellsko. Brødskiver og drikke. Det lønner seg å ha noe å ha over ørene. Det blåser der oppe. Vanter er ok og. Ellers minst mulig. Man er ikke ute i flere uker, så man trenger ikke flere tonn av noen ting. 🙂

  3. Hei på deg! Nå kan du være stolt av deg selv. ja.:-))
    Kjempe fine bilder fra turen og en flott blogg.
    Jeg gikk Besseggen i juni i år, det var bare helt herlig, men det er som du sier man må ikke lide av høydeskrekk og så er det en fordel å være i fysisk god form.
    Driver å planlegger Rallarvegen til neste sommer; noen som har syklet?
    :-))

  4. HEI!
    Som du kanskje har sett på «nye ting» fanen min så står det som punkt der. Listen er litt vanskelig å lese men det er på planen! 🙂 Så flott at man kan gjøre så mye forskjellig i dette landet! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s