Historien
Det knaket i nakken når hun snudde hodet. Akkurat som om hun hadde stått på hodet og sovet hele natten. Klokken på nattbordet lyste mot henne, nesten som om den hånte henne. 0717 og hun var allerede 7 minutter for sent ute.
-Åssen ER det mulig? Tenker hun og lurer på om hun kan klare å være på jobben kl 8. Det er akkurat som om kroppen nekter å stresse. Ting går bare sakte, sakte, sakte, og hun beveger seg i slow-motion ut på badet. Hun bare vet at om hun gjør ting fortere blir hun svimmel. Ute på badet setter hun seg på toalettet. Men kroppen tømmes, stirrer hun apatisk på gulvet og kjenner at kulden kommer. Planlegger; fort inn i dusjen -så rett i klærne -så jobb, -så våkne.
På gulvet ser hun klærne fra i går, filmen begynner å snurre og hun lurer på om hun skal le eller gråte. Hva skjedde igjen? Hvorfor ser det ut som det er en rift i jakken? – og er det virkelig et skilt som stikker ut av lommen?? – Hun husker hun lo masse, boblene stiger til overflaten igjen, og hun må flire. Men det er noe som ikke stemmer?? Noe med klærne som ligger der som får latteren til å stagnere litt. -så var jeg her igjen da.. Tenker hun..
Fortsettelse:
Det som gjør det så merkelig, er det faktum at hun mangler minne. Minner som hun burde huske. Store deler av kvelden er tindrende klar, andre er helt borte. Noe som gjør henne urolig. Noe som gjør henne … kanskje redd. Langsomt brer rørligheten seg i kroppen. Dusj skal bli deilig. Jævla jobb. Jævla slit. Hver dag, uke ut og uke inn. Må snart ha ferie. Faen ! Hadde nettopp ferie. Lenge til jul. Lenge til neste ordentlige frihet. Det slår henne hvor ofte hun tenker på det å gjøre noe annet. Noe spennende. Noe som gjør at hun spretter mer opp av sengen, enn bare å renne ut i et rent og forjævlig pliktløp. Nå kjennes doen varm. Støl i beina. Ikke etter trening. Lenge siden siste trening. Flere dager. Hvorfor støl. Manglende minner plager henne. Ankelen plager henne. For første gang kan hun se merkene og blodutredelsene rundt begge anklene. Og rundt håndleddene. Hva skjedde igår ?
Litt fraværende river hun av en 4-5 tørk av dorullen som henger på venstre siden av toalettet og tørker seg bak. Akkurat som mor har lært henne; foran og bakover. Reiser seg og åpner dusjdørene. Og der ligger den; rett under vasken, liten og hvit og full av søle. Hun knekker sammen i latter, mens hun registrerer at hun må holde seg til vasken da kroppen skriker i støle muskler overalt!
Hun må svimet av for hun kommer til seg selv liggende på golvet i fosterstilling.En dundrende hodepine har meldt seg som en ubuden gjest på en privat fest.
Mens hun ligger der og grubler og tenker på hva som skjedde igår så kikker hun bort under vasken… Hvordan er det mulig.. gang på gang. Det er som en forfølgelse. Hun har ikke lyst til å røre den, vet hva som venter henne. Det er det samme hver gang. Når skal hun bli voksen? Når skal hun lære å stoppe? Hun vet at å stille de spørsmålene så får hun ikke svar. Men likevel så er det en deilig følelse å ikke huske noe.
Hun hopper inn i klærne løper ut til bilen som til sin fortvilelse ikke står på plassen sin. Tankene begynner å svirre, hun blir kvalm….
Som ei forvirra høne løper hun ut i veien, og rett nede i veien ser hun bilen sin. Puuuhh, tenker hun og små jogger ned. Hun rakk ikke dusje skikkelig men tannpussen ble gjort i samtidig med at klærne kom på. Det gjør vondt å bevege kroppen så fort, men hun får satt seg inn og oppdager at hun ikke rekker frem til pedalene. Hvem kjørte bilen hit? Tydligvis noen med lengre ben en henne. Hun justerer seg frem så føttene når frem og setter nøkkelen i tenninga. Nå må hun forte seg på jobb!
..typisk, hun må parkere på den plassen som er et stykke å gå. Det var ikke idag hun trengte den gåturen. Hun kommer inn i resepsjonsområet hilser pent på resepsjonisten, durer inn på kantina og fyller koppen med kaffe og går til plassen sin. På vei dit strener hun forbi en fra lageret- hun har sett han et par ganger, en skikkelig hard rock type, helt motsatt type mann som hun ville falt for, han blunker til henne og smiler lurt og sier hei for første gang. Hun smiler litt skeptisk og snur seg i all forfjamselse og hilser tilbake. *BANG* der lå hun så lang som hun kunne bli, kaffekoppen lå spredd utover flisene i tusen biter. “Hvem idiot har satt fra seg en stabel med esker midt i gangsonen”
Han snur seg og kommer tilbake og tilbyr henne en hjelpende hånd. Hun var sikker på at ikke en gang tomaten kunne bli så rød som det hun var i ansiktet nå. Han hjalp henne opp og sa det var jo en god start på morgenen. Han skulle bare visst. Hun stotret frem et takk for hun forsvant inn på kontoret sitt…satte seg ned og slo på pc. Hun gikk rett inn på nettet for å lese dagens sladder, sperra opp øya da hun fikk se en artikkel om…
..nedbemanning på jobben. Angsten spredde seg. Hun klikket seg inn på det lokale intranettet og der sto det en lang artikkel også. Dårlige tider. Kom hun til å måtte gå? Hun hadde ikke akkurat vært perlevenn med sjefen i det siste heller, etter den tabben for noen uker siden. Og nå.. hun husket noen glimt fra dagen før. Det eneste som dukket opp var ansiktet til sjefen.. som lekset henne inn for noe.. og hun husket ikke hva. Hun kjente kvalmen steg. Lysten til å kaste opp ropte. Det var noen som prikket henne på skulderen. Da hun snudde seg så hun rett inn i øynene på…
undulaten Pontus.Hadde hun glemt å sette han inn i buret i går?
Hun reiste seg fra stolen for å prøve å fange den, men den var for rask.Den satt oppå bokhyllen å kikket ned på henne med hode på skakke.Virket nesten som den lille fargerike jævelen av undulat hånet henne å visste det ikke var hennes dag.Hun kjente at hun angret på at hun hadde kjøpt fuglen i gave til sin søster som bodde sammen med henne.Ikke mange som har en undulat på kontoret tenkte hun og smilte litt.Hun satte seg ned på stolen igjen å begravde ansiktet i hendene.Glem den lille fuglen nå Sofie og prøv heller å huske noe fra gårsdagen.
Han ble stående å kikke på henne. Denne litt surrete, men svært så pene unge jenta han nettopp hadde hjulpet opp fra gulvet. Hun virket mer forvirret enn vanlig. Iløpet av de siste månedene hadde han hatt henne i kikkerten. For hver dag som gikk, ble han sikrere enn noengang på at hun var den rette til oppgaven. Hun bodde alene, hadde et begrenset nettverk og regelmessige vaner som gjorde det langt lettere. Det lange sorte håret hennes glinset. Hun luktet godt. Han merket han måtte styre seg for å holde kontrollen. Det var viktig at alt ble gjort i riktig rekkefølge. Med gru husket han hvordan det gikk forrige gang.
Hmmm…hvem var så denne høye kjekke mannen? Hun hadde fått et par glimt av han og han hadde tydeligvis jobbet der en stund. Rart hvordan man kan jobbe sammen med noen, se dem nesten hver dag og ikke ane hvem eller hvor de kommer fra.
Telefonen ringer fenrilsk, hun tar den og hører en av sine vimsette venninner i den andre enden “Heeeei! du forsvant jo bare plutselig igår jo!” Eh ja jeg gjorde kanskje det??? husker at hun hadde små sjanglet over torget…fått øye på en politibil, men et par usannsynlig kjekke politimenn….jeg tok vel bare en taxi hjem da vel?!! eller? Så kommer bildene hun helst ville glemme opp i hodet! Et svakt minne om at hun befant seg ii forsetet i en politibil, mens hun skravlet ivei om hvor usannsynlig kjekk hun syntes menn i uniform var….og om ikke han kunne slå på blå lys…og et smell kyss på kinnet da hun ble avlevert hjemme…HERREGUNN!!! nå var det snart på tide å kutte ut tequila og bli voksen eller??
Hun ble liggende på sengen å kikke i taket. En slags samling i bånn. Det var lenge siden hun hadde fått tenkt skikkelig. Følte hun ble dratt rundt uten egen vilje til å si nei. Hun ble misbrukt. Av mange. Mot sin vilje. Måtte bli flinkere. Til å si nei.
Erindringen slo henne som et hammerslag. Hun visste hva som hadde hendte. Forklaringen var tindrende klar. Og skremmende. Svetten sto i pannen. Redsel. Hvordan forklare ? Panikken tordnet gjennom kroppen. Hvem skulle hun ringe ? Hva ville Tom si ? Ikke minst venninnene ? Faren ?
Hun bannet høyt. Alene i rommet. Tårene spratt ut av øynene. Faen, faen, faen, faen !!!
Hvorfor !! Kvalm. Ubevisst lå den ene hånden på magen. Jævla kvalm !
2 blåe streker. 2 jævla blå streker. Beviset på at noe var i ferd med å skje med henne. Hvordan kunne hun være så dum. Hun kunne ikke begripe hvordan det kunne skje. Ikke var hun full. Og ikke var hun sikker. Slett ikke sikker. Men det måtte ha skjedd slik. Noen annen forklaring fantes ikke. Langsomt åpnet hun den sorte boksen. Den lille låsen åpnet seg og åpenbarte det skrekkelige innholdet. Flere timer hadde hun sittet og sett på det. Ingenting i verden skremte henne mer, enn det hun måtte gjøre nå. Hvorfor henne ? Den bankende hodepinen var der idag også. Hadde vært der helt siden torsdag. Manglende søvn og lite mat gjorde henne slapp. Og enda mer usikker. Hun løftet opp innholdet i boksen. Hemmeligheten.
Bildene fra ultralyden.Det var jo ikke lenge siden hun tok sin 3. abort å hadde derfor lagt bildene i sorte boksen. Slik skulle hun bli påminnet det og bli mere forsiktig.Den siste aborten kom etter en fuktig jentetur med Danskebåten.Denne veltalende og morsomme Svensken med denne gutteaktige lysluggen.Han var sikkert 6 år yngre enn han.Hun husker at de danset tett på dansegulvet.De hadde limt seg sammen i mange heftige kyss.Hendene hans hadde valset over hennes kvinnelige former som en kjevle over pizzadeigen.De kniste og lo da de gikk ned på den trange lugaren hans.Det var ingen av de som tenkye konsekvens av hva de gjorde,de var bare drevet av sitt begjær.Hun kjente den samme vonde følelsen i magen igjen.Gravid.Igjen.Hun sa det høyt for seg selv.Hun lukket den sorte boksen.La den under senga igjen og borret ansiktet ned i puta og bannet høyt.Tårene trillet og tegn etter gråt ble malt på det hvite putetrekket med rennende maskara.
Det nærmet seg hennes tur. Alene på det lille venterommet. Legen hadde ikke sagt noe. Virket undrende når han så på ultralyd-bildet. Sa ikke noe. Hun ble sendt på gangen. Alene. Hun tenkte på ferieturen til sommeren. Den lange flyturen. Også hun gravid. Måtte avlyses. Fremdeles hadde hun ikke fortalt noen om dette. Ikke skulle hun heller. I all stillhet skulle saken løses. Ingen venninner, ingen familie. Iallefall ingen mann. Sølibat eller prevensjon. “Andersen ? ”
Hun spratt opp av stolen. Inn på legens kontor. En dyster mine. Fomlende. Hun kjente nakkehårene reise seg. Hva var dette ? “Jeg har gått gjennom prøvene og ultralyd bildene dine, og har dessverre dårlige nyheter. Barnet ditt er dødt.”
Hun ble sittende helt stum. Skalv i bena. Allikevel lettet. Men ikke glad.
“I tillegg må jeg videresende blodprøven din for ytterligere undersøkelser. Du har svært store utslag på noen verdier, som jeg må avsjekke for å være helt sikker”.
- Helt sikker på hva ?
“Det kan se ut som om du ……………
kan ha blærekatar.” Skuldrene som hadde sittet nesten opp til ørene slapp og tårene trillet. Et øyeblikk hadde hun trodd han skulle fortelle henne at hun hadde blitt smittet av hiv. Hun hadde vært borti nok av mannfolk den siste tiden. ” Ja, send prøven til dyrkning og sett meg opp til en time på dagkirugien. Fra nå av skal jeg begynne et nytt og bedre liv! Hverken alkohol, stoff eller tilfeldig sex!” Hva som fikk henne til å slenge på ” Iallefall uten gummi!” viste hun ikke. Det hadde muligens noe med at dette var isåfall et løfte hun skulle få problemer med å holde. Dette problemet med å si nei, lå dypt i henne. ” Ring meg når alt er klart!” nesten ropte hun til legen i det hun var på vei ut døren. Hun danset nesten ned trappen og løp inn i butikken som lå i etasjen under. Hun grep tak i 2 bananer og befant seg plutselig foran skapet med den kalde ølen. ” Dette må feires!” Hun stoppet et øyeblikk og husket løftet hun hadde kommet med foran legen. Kunne hun komme unna det tro? Var det noen unntak i regelen?
Ingen regel uten unntak,tenkte hun å hadde kursen mot kassa med to bananer og en sixspack med øl.Ass selvsagt,hun var jo drammenser tross alt.Hun satt i sofaen i leiligheten å kjente at hun allerede etter 2 øl var beruset.Enda en øl gikk ned på høykant.Stemningen var høy nå.Plutselig kom hun på at hun hadde enda en hemmelighet gjemt i hjemmet.Mellom to bøker i bokhylla,skrevet av Jo Nesbø,lå fortiden hennes i en liten klipspose i form av hvit pulver.Det sentralstimulerende og super avhengighetsskapende stoffet amfetamin.Hennes følgesvenn gjennom store deler av hennes ungdomsliv og deler av voksen livet.Hun var jo nå 28 år,og burde vel kutte ut denne dritten.Skapte jo bare trøbbel for henne uansett .Venn og venn.Mere en uvenn og ødelegger.Hun holdt posen i hånden……
Hånden skjelver. Hele kroppen skjelver. Hun vet hva som kommer til å skje om hun tar så mye som et lite korn. Det vil gå dager, uker, ja kanskje til og med måneder før hun greier å legge det fra seg igjen. Om hun noen sinne vil greie det… Hun tenker tilbake på forrige gang hun falt for fristelsen. I løpet av de tre månedene hadde hun nesten ikke sovet eller spist og endte med at hun ranet Sushi-baren på Grunerløkka. Hun skjønte fortsatt ikke helt hvordan det hadde gått til. Det siste hun husker er at hun står foran disken med masse rå fisk, friterte scampi, en livredd japaner og blinkene blålys utenfor. Ydmykelsen da politiet dytter henne ned på disken og setter håndjern på henne, alle menneskene som sto rundt da hun ble geleidet ut i politibilen. Nyskjerrige blikk, noen med forakt og andre fikk seg en god latter. Hun kikket hver og en inn i øynene før politimannen dytter henne inn i bilen. Noen timer satt hun i arresten før en liten, søt kvinne kommer inn å setter seg ned ved siden av henne. Stillhet. ” Du er en altfor søt jente til å holde på med dette.” Stemmen var myk og behagelig. Hun krympet seg. Ingen skulle prate slik til henne, det var det bare mødre som kunne. Hun strekker på bena og kikker på neglene sine. Uten å se på denne kvinnen ved siden av svare hun: ” Den uniformen er alt for maskulin for deg.”
“Vi anser deg til at du er ute av stand til å ta vare på deg selv for øyeblikket. Fengselslegen har sendt en henvisning til Psykiatrisk avd i din hjemkommune.” Hun hadde reist seg og begynt å diskutere høyt med den kvinnelige fengselsbetjenten og seg selv. “Telefonen er allerede tatt!” hadde hun sagt med en myndighet i stemmen som slett ikke kledde damen. Et hul følelse for gjennom kroppen, helt fra magen kom det et skrik. Hun hylte, hulket og gråt. Fengselsbetjenten går mot døren og gir et signal om at døren skal åpnes. ” Jævla bitch! Tror du jeg er redd deg fordi du har uniform?” hadde hun skreket og tok sats på den enkle sengen med ullteppe på, kastet seg etter fengselsbetjenten og begynte å rive av henne klærne. ” Jeg kan ikke ta deg når du har uniform, men den skal vi kjapt få av deg!” Mens hun river og sliter…
[...] Jeg er ikke så god på å skrive om temaer, glir lett ut og synes til tider det er kjedelig. Fantasi er morsomt! Og hos Veronica365 kan jeg virkelig utfolde meg! Hun har kommet opp med en av tidenes morsomste utfordring, nemlig Historien. [...]
Og nå har hun valget igjen. Mellom posen og ende opp med flere minner om “la-meg-rive-av-deg-klærne-politi-dama”.. Med et siste krampe tak om viljen senker hun armen med posen i. Snur seg og går inn på badet. Åpner toalettlokket og .. blir stående. Tankene raser, fornuften skriker og viljen synker. Hun legger posen i skapet og snur seg og går ut igjen. Dødt-løp denne gang. -hun vet det så godt.
Inni seg bestemmer hun seg for at hun skal gjøre noe nå. Holde på jobben, huske å mate fuglen på kontoret og ikke bli så sannseløst vindskjeiv neste gang det er en bar i sikte.
Sofie trekker pusten dypt inn, retter ryggen og holdningen. Fra i dag skal hun…
skal hun ta en tur til Hønefoss. Der er det moro. Nå vil hun rusle gatelangs for å se på småfuglene. Lunche, shoppe og kose seg. Deretter går turen til Hallingdal.
Nei forresten Hallingdal utgår.Hvorfor skulle hun gidde å spørre sin far om å låne hytta.Hun hadde jo alltid likt å være på hytta,men etter hun hadde kranglet med sin far om penger og kalt han en pengefokusert feit gris hadde det ikke blitt så mange turer til de 358 kvm i Hallingdal.Hun fisket opp mobilen fra veska og ringte…..
..1881..
“1881″,stemmen som svarer er skarp og toneløs.
“Ja jeg skulle gjerne hatt nr til Christian Tobias Smegård i Oslo”…..
Ett øyeblikk sier den skarpe damen i den andre enden og brått kommer den automatiske stemmen som sier; nummeret er……Overrasket kastet hun seg etter penn og papir, jøss ikke hemmelig nummer denne gangen. skjelvende legger hun på røret,kikker forundret på lappen der kroketegnene lyser mot henne. Skal hun virkelig ringe? Hun husker fremdeles hvordan samtalen endte sist gang….