Jeg har faktisk født!!!!
Riktig nok er det 12 dager siden, men det glemmes ikke.. 
Torsdag 29. sept la jeg meg med viten om at jeg kom sikkert til å få “tak” i ryggen igjen. De hadde nemlig vært der kvelden før også. Mandagen hadde jeg vært hos jordmor og fått en “stripping”, det har jeg hørt at skal sette i gang fødsel, men hos meg skjedde det lite. (Strippng er når jordmor prøver å løsne litt på hinnene “oppi der” med et par fingre. Det er ikke behagelig i det hele tatt) Slimproppen gikk (helt eller delvis) på tirsdag og det kom litt blod og gørr. Men ikke noen veer. Dog; hva viste vel jeg om hva veer var…? Så når onsdag kom og de “taka” i ryggen kom, begynte jeg likevel å ane ugler i mosen… Men hadde ikke vondt i magen, og i 2-3 tiden på natta gikk det jo over. Man føler seg så tung og trælete de dagene at du aner ikke..!! På overtid også..?! Nei takk! Og det er faktisk bare de som har gått over tiden selv som forstår hva jeg snakker om.. Jeg skjønte det ikke sjøl før termindatoen var passert – hvor pyton det er å gå over tiden! Tordag på dagen er vi inne på sjekk på sykehuset igjen, for mengde fostervann. Jeg har tatt så mange sparkeprøver og greier nå at alt er nesten rutine. De sjekker og måler og finner ut at de skal sette meg i gang til lørdag kl 10, dersom han ikke kommer før det på egenhånd. Alt står bra til og jeg blir sendt hjem. Estimert vekt på prinsen er 3600 gram og jeg tenker at det holder jammen…
Men tilbake til senere på torsdagen; Når klokken ble halv tre på natten tenkte jeg at det var på tide å ta tiden. I 26 minutter hadde jeg konstant vondt! Det var den ene ria.. Hallois. Kl 3 ringte jeg til mannen som jobba natt, og ba han komme hjem. Da var riene litt bedre, dvs av og på. 2.5 minutter med veer, og kanskje 2 minutters pause. Åkei. Man skal dra på sykehus når man har 45 sek rier hvert 5 minutt.. Det hadde aldri jeg. 0424 var vi på sykehuset og ble innlosjert rett på fødestuen. 3 cm åpning og rier som kom så tett som haggel!! Søren klype!!! Nå var både rygg og mave i fult opprør.. Den smerten er jækla rar! De som ha sammenlignet den med ryggsmertene og nyresteinen for meg tidligere hadde forsåvidt rett. Intensiteten er omtrent den samme – men det er så mye mer konstant! I alle fall for meg som nå ikke har særlig med pauser i mellom lange rier..
Kl 7 er det fremdeles 3 cm og shit vonde og lange rier. Da setter de epidural for å gi meg litt “fri”. Pappan og jeg får noen etterlengtede timer med god hvile…! Deilig!!! Dog blir det ikke flere cm før de setter drypp i 8-9 tiden.. Da går det sånn sakte men sikkert fremover… Og jeg kjenner IKKE NOE!! Rart det og. Flere ganger ber jeg de å minke dosen med epidural så jeg kan kjenne kroppen min. De setter den ned med 1, fra 7 til 6 (eller noe der omkring). Så blir klokka 11-12.. Da kommer jaggu veene tilbake.. HURRA!!! 
Så får jeg vite at når ungen kommer langt nok ned i bekkenet tar ikke epiduralen smertene så godt lenger. Dvs ikke i det hele tatt!! Altså – hallo??? Det har da ingen fortalt meg! Så begynner rautinga.. Man rauter omtrent som ei ku. Forholdsvis rolig ku, kanskje, men du aner ikke. Herremin !!!!
Det går en cm i timen sånn ca og jeg finner ut i huet mitt at jeg kommer til å ligge der til klokka 18 i smerte helvete med min flaks.. Og da er klokka 13.. Puh!! Pappa`n er der hele tiden. Jeg ser han er sliten, men han gjør alt riktig. Gir meg drikke, stryker og oppmuntrer. Jeg får fantastisk støtte!! Han forteller etterpå hvor håpløs han følte seg der inne, men at han er glad han var med.
I 15 tiden er jeg bare hundre prosent sikker på at min største skrekk skal intreffe. Jeg kommer til å bæsje!! Garantert!! Det er en så gjennomtrengende følelse av at nå MÅ jeg på do!! Men det er vist ikke det.. Jordmor forteller at det jeg kjenner er presse-følelsen, og at jeg ikke må bæsje. – og om det skjer så er det ikke noe nytt for dem. – Jo takk du..
Endelig er det ti cm og jeg er så sliten som halleluja..! Da kan vi begynne å presse!! Epiduralen står på 12 (max) og hjelper fint lite. Jeg har mistet følelsen i det ene benet og er så sliten at jeg hører stemmen min en meter unna. Alt er ullent, og jeg kjenner ikke lengre veene heller. Ved hjelp av skjermen forteller jordmor meg når jeg må presse, og jeg tar i det jeg har. Alt er merkelig, og ikke sånn jeg hadde trodd. To ganger får jeg kjenne hodet til ungen min, og det er RART! – men greit å ha en anelse om hvor langt ned han har kommet. Jordmor sier “på neste rie så er han ute- ta i nå!!” Og jeg tar i det jeg har, og SVUPP! – så er han ute! Klokken er 1603. Og enda jeg viste det, at han kom ut på neste press altså- så ble jeg så overrasket! Han skriker med en gang, og så får jeg han på brystet! – Og han er så varm! Det hadde jeg også glemt å forberede meg på. Men selvfølgelig er han varm. Han er ikke veldig blå og blodig, men litt. Han puster og og rører på seg, og små skriker litt, og jeg griner og er helt i sjokk..!
Endelig var det over!!!
Prinsen vår!!
Han var 3070 gram, 49 cm og 34 rundt hodet og helt perfekt!
Vi har hatt tre jordmødre og en barnepleier, og jeg må si de er flinke som tjusan på føden på Drammen. I to netter har vi familierom før vi drar hjem med den lille familien vår. Man føler seg grønn og rar, og det er hundre ting å lære. Ikke minst bli kjent med et nytt lite menneske som er fullstendig sjefen! – Uten verbalt språk og på kun tre kilo…! Jeg gir meg over..
Vel hjemme.. Da begynner moroa…!!! ( Mer om det senere….)
