Da har kanskje sommeren vært her.?. Det var i alle fall to dager med strålende sol på jobb-hytta til mannen, og så bøtta det ned igjen. Jeg skal ikke klage… Har lagt på meg akkurat to tonn, og fungerer bedre i litt kjøligere vær enn sprengvarme..! Så det er vel forsåvidt en takknemlig sommer å være gravid på! 
Likevel: man føler seg utrolig klumpete! Jeg mister og knuser, ramler og slår meg overalt. Synet av ”tønna” som gikk på trynet i asfalten utenfor blokka i regnevær forrige dagen var nok nyyydelig! Det er langt til krana på alle vasker og nå står jeg liksom i c-bue når jeg skal gi kjærsten en suss.. Hormonene raser fremdeles, og det gjør det kanskje ikke bedre at jeg føler at vi bare VENTER på hus! Hormoner er noe rare greier. Jeg prøvde å synge “Lykkeliten” her for litt siden… Hehe.. “Da Lykkeliten kom til verden, var alle himmlens stjerner tent! – de blinket lykke til på ferden….” BUHUHUHUUUU!!!! Snørr og tårer! KNIPS! – så griner man..! ER DET MULIG!??
HJELPES! Jo fortere jo bedre nå! Vil gjerne starte på huset og alt mens jeg er så “liten” som mulig! – og fremdeles har “vettet i behold”.. – akkurat som jeg har det..?
Fint når jeg snakket med moder i stad, som sa jeg enda har en god del igjen til jeg er der hun var når hun gikk med meg! PUH! Kilo er fint for kroppen! Jeg må jo si at jeg tenker på de som er STORE (da mener jeg STORE) hele livet..! Det er jo helt utfattelig tungt å dra på!? Dog er det vel mer en vanesak når der “er sånn” liksom. Overgangen er nok litt større når man får det på 6 mnd. Men dette er vel forbigående…
Synet på kroppen har endret seg da! – Jeg er ikke sååå opptatt av ditt og datt som jeg var for litt siden. Nå har jeg kanskje aldri stilt i kategorien “fanatisk kroppsfiksert”, men man liker jo å ta seg ut. Jeg har prøvd å akseptere den jeg er eller gjøre noe med det. Jenter synes jo alltid man er for stor her og der og ditt og datt. Jeg kjenner ikke veldig mange som er helt avslappet til kroppen sin. De kan jeg telle på .. okei, to hender.
Men jeg merker nå at det er ikke så farlig. Jeg skjønner jo hvorfor jeg legger på meg og blir større. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke vil ned igjen, men nødvendigvis er det ikke kiloene det handler om. Før var det veldig kilo og størrelser på klær man snakket om, så blir man gravid, så er målet egentlig å “få igjen” kroppen sin, men på en litt annen måte. Jeg gleder meg til å ikke være okkupert, baby-leilighet, kunne bestemme sjøl om jeg vil ligge på siden eller magen liksom..! – og jeg håper jeg holder meg der, og ikke blir størrelse/kilo-gærn, men glad for at jeg er fornøyd (da må bli det) og sette pris på at man er frisk og faktisk har mulighet til å evt. trene litt og bevege seg fritt..
Men herremin; jeg er heldig.. Som Joa sa; det er tusenvis av par som skulle bytta høyrearmen sin med vår situasjon. Så jeg tar med meg hormoner, kiloer, skallebank og alt det der og smiler så mye jeg kan..!! Takknemlig skal man faktisk være altså!
Jeg lurer på om dette er “å bli voksen”?? Hodet skifter fokus, det er ikke tvil om det. Fokuset BLIR anderledes. Sånn er det bare. Og jeg vet liksom så godt hvordan det er å ha det “vanlige fokuset” og nå vet jeg liksom hva som skjer med hodet når man blir gravid. Det er rare greier. Man skjønner det faktisk ikke før man er der. Men man tror nok kanskje at man gjør det. Jeg gjorde i alle fall det, men jeg ante jo ikke. Jeg kunne ha ment-meg-i-hjel, og fremdeles tatt grisefeil! For jeg hadde ikke prøvd. Det er så rart! Jeg lurer på om andre gravide har tenkt som meg sånn første gang…?? Jeg synes dette er sååå rart…!!!
Men jeg tenker at det er litt som tredje etasje sa her en gang: “Men når man har kjærste, så har man nødvendigvis ikke så lyst til å fly på byen lengre! – det blir bare sånn, fordi fokuset endrer seg..! Og de gangene man er ute, er det sjelden man blir til lyset går på.” Hun hadde rett altså…! (Igjen.. )
Nok drodling..!
Jeg har mista noe.. Så jeg etterlyser:
Har noen sett føttene mine...??
