Blokka midt i byen er jammen kjekk og ha. Akkurat nå om dagen har jeg forsåvidt sett innsiden av den så fort jeg har kunnet.
Og det er vel delte meninger om hvordan ting funker der. Jeg kjenner at jeg er litt delt sjøl og, men det er vanskelig å lande på om det er veldig bra eller udelt dårlig. Jeg må si jeg synes det går veldig greit på røntgen. Nå jobber jo egentlig 2.etg der, så jeg har sett flere fjes der. Det gjør overhodet ikke at man får kjappere service, men det er som regel alltid noen å si hei til av de som er på jobb, og det er jo hyggelig. Den ene gangen jeg var innlagt selv, gikk det veldig fort – sikkert fordi man kommer fra oppi etasjene og skal rett inn og ut, men det KUNNE fint tatt votter og år. Nå var det kjærsten sin tur. – og igjen har det gått veldig fint! – på røntgen da.
Det er ikke alle steder det går like fint. Feks på akutten; “det kommer noen å tar blodprøver av deg kl 10″… Kl 1145 sier vi; “eh du.. det er snart to timer siden de skulle ta prøvene…???!” og da får man svaret ja – nei.. eh du skjønner det kom inn en ulykke!
Ja – og det er jo ikke sånn at man ikke SKJØNNER DET!???! Selvfølgelig skal ulykker gå forann skarve blodprøver, men HVORFOR sier de ikke i fra? Når det eneste to mennesker gjør er å vente på det? Hva med å bare gi en kjapp beskjed? “Dette kommer dessverre til å ta tid!” Det er jo unektelig lettere å skjønne hvorfor man da ikke er på avdelingen før etter det har gått faktisk nesten FEM timer fra man kom inn på mottaket??
Eller når det tar to timer å få smertestillende?? Det skjønner jeg heller ikke….!? Er det da greit å bare ligge? Eller – vi kommer å kobler fra den tomme intravenøstposen nå, skal bare… -Også tar det faktisk også halvannen time? Og man faktisk får den tomme posen med seg på stativ fra plassen man først fikk på gangen, når man får tildelt en plass på firemannsrommet? OG- man ser tre stykker som sitter på pauserommet, – en med avisa og to som ser på tv, når går for å hente seg en kaffe i mellomtiden??
Hmmm… Nei, akkurat sånne ting er det som gjør at man får kortere lunte.. -Og det skjønner jeg godt!
Ikke for det; mange gjør så godt de kan, og prøver. Noen ANER ikke en gang at det finnes bøker på avdelingen, og andre forteller nesten om sitt eget liv av de som jobber der. Det er som i resten av livet; Plusser og minuser..
Men så tenker jeg; er det ikke egentlig ett privilegie å ha sykehuset så nærme? TENK om du hadde bodd i svarteste Kongo og fått UL?? ( UL= Ulcerøs Kolitt= det kjærsten sliter med…) Vi er jo grise heldige som faktisk får ligge på ett akutt mottak og vente i fem timer på at noen skal ta blodprøver, mens andre får akutt hjelp så livet reddes? Om vi må mase to ganger på den smertestillende tabletten, eller ligge litt lengre med veneflon slange hengende rundt armen, så JA VEL?? Tenk på alternativet…. Det vil alltid finnes unntak, det vil alltid finnes mistak som skjer, og det vil alltid være solskinnshistorier. Jeg tror man kommer langt med et åpent sinn og høl i huet 
.
Jeg gleder meg veldig til kjærsten kommer hjem nå. Synes det er skikkelig grusomt at han må være der, men han er full av pågangsmot og morfin, så en dag eller to til mens man venter på resultater, og kjører skytteltraffikk, får vi ta med oss. Jeg innrømmer at sykehus gjør en del med meg etter all tiden som ble tilbrakt der i fjor og året før, men man må bare stenge det litt ute. Vi er heldige tross alt.. !
Sist runde med UL var til jul; da sysselsatte vi oss med dette på tv stua...!
Denne gangen vet vi jo at den pusslespill katta mangler brikker, så det ble kun tv i steden...
