Forelska…!

Jeg er ikke akkurat i blogge modus kan man si…! Egentlig burde jeg jo være det, da jeg forsåvidt blogger alt som skjer i livet. MEN: får man kjærste så er det rart hvordan det hele snur??

Man mister en del fokus, man sover dårligere (eller bare mindre??), mister matlysten ( lurer på om jeg er bakvendt der, siden folk flest snakker om “kjærste-kilo??), man er rett og slett generelt litt svimmel..

Med det er sååå fint!!!

Personlig var jeg rett og slett “SIKKER” på at jeg aldri kom til å forelske meg igjen.. Dvs: Nogenlunde sikker da. Innerst inne håper vel de fleste på at de en dag treffer en som er sååå fin at du gir litt blaffen i alt annet. I alle fall for en stund!? Men du vet hva jeg mener? Alle gangene man har hørt “Neih!!! JEG?? ALDRI!!!!”  Jeg tror at mennesker ikke er skapt for å være alene. Jeg tror, og har alltid trodd at det er mulig å forelske seg uansett alder, og jeg tror det er noen der ute for alle! Jeg tror til og med at man har flere muligheter! HÆ! – se den du! Sjansen for å treffe DEN ENE som BARE ER DIN er for deg er innmari liten om det bare en EN TIL HVER? Det er mange folk i verden altså. Kjedelig om DIN eneste ene er i Zimbawe liksom!

Så står man der da.. Med salat til langt oppunder armene og svetter så det i alle fall ikke er noe du kan servere som side-dish til noen matrett. Man (jeg i alle fall) gliser så jeg kjenner meg støl i kjakan, samtidig som jeg jobber knall-hardt for å holde beina ned og huet opp! Det er ikke til å stikke under en stol at man har litt annet fokus når man faktisk er 34 og ikke 16.. Man har som regel andre krav, man har andre mål for seg selv i livet, og man (de fleste) som har vært singel en stund er rimelig selvstendige. Det er litt av en jobb og ikke tenke at man skal eller MÅ ordne alt sjøl. Det kommer nok til å gå på autopilot en stund til.
Jeg har vært så griseredd som det er mulig å være, og jeg har fortalt det. Hver gang hjertet har fått et snev av, -eller ett tonn av vondter, og hver gang nervene har lagt seg uten på kroppen har jeg sagt det. Og det er ikke bare lett. Jeg har måtte være dødsens ærlig, rett i fjeset på noen. Om det var bra eller ikke så bra. Det er faktisk ikke så lett å være flink til å si det som er bra heller! Man kan få kaldsvette og flass av mindre. Jeg flyr liksom ikke bare rundt og er HELT i tåka som jeg var når jeg var 16, eller bare sitter og skriver navnet hans på pc`n (nå hadde jeg vel heller ikke pc som 16 åring), men jeg innrømmer det; jeg har kjent fjortis-tendensene.

Jeg har mer enn en gang reist meg på vei for å utføre en eller annen handling, for så å snu og sette meg igjen, da jeg glemmer fortere enn du kan si “Tanta til Heppstars”. Jeg synes plutselig de utroligste sanger er helt utrolig flotte! Og kanon eksempelet her var kanskje “Hold me now” med Johnny Logan på radioen i dag eller?? For fult batter i bileni! Jeg blir nesten flau..  Og de jeg har hørt på i all evighet som er mine såkalte favoritter? Aner ikke hvor de blei av??

Dette er egentlig dritt-ekkelt å blogge.. Jeg tenker at jeg “kan jo ikke utlevere meg sånn!?? Herremin så pinlig!! KLISSE-KLISS!!!” Men jo: kan jeg blogge om å miste faren min, sorg og æsj – kan jeg jaggu blogge om dette og. Livet bringer meg alle veier, det får vi bare ta med oss.
For alle er det vel sånn? Vis meg en du kjenner som er ny-kjærste og ikke litt på feil jorde en gang? VIS MEG! – så skal jeg fortelle vedkommende at da går han/hun glipp av noe!

Det er faktisk ganske ok!! Fint å kjenne at man tør å være seg selv, være ærlig,  FÅ LOV TIL å være seg selv, og synes at noe er bra og fint! JEG LIKER DET! Spesielt siden jeg ikke helt hundre prosent kunne se for meg at det skulle skje akkurat meg, akkurat nå… Jeg står fremdeles foran ikke så gode dager, – det vet jeg. Det er farsdag på søndag, det er så bursdagen min, det er så bursdagen til pappa, så jul, så nyttår, så kommer 8. juli igjen. Når 16. juli neste år er over, har jeg gjort alt èn gang. Vært igjennom det altså. Jeg tror det blir lettere nå med noen, enn uten. Jeg vet jeg har uerstattelige venner, men det er litt anderledes likevel…!? Og uansett hva som skjer, er det vennene mine jeg stoler på uforbeholdent. – De er alltid der for meg. Uansett!! (Takk!!!)

Men venner folkens: det er viktig. IKKE GLEM VENNER SELV OM DU FÅR DEG KJÆRESTE!!! Punkt 1 altså!! Hos oss har vi en 3-månders regel.. Altså i vennegjengen. Du får 3 måneder på å være “borte” så må du komme tilbake igjen. Så jeg har 3 månder.. eller 12 uker.. Kjære vene, det går fort. Egentlig er jeg (nesten) like mye sammen med de forskjellige etasjene så jeg har ikke så dårlig samvittighet. Takk og pris er kjæresten også av samme oppfattning! YES!!! Man sniker seg til den tid man kan! Og det blir en og annen trøtt morgen. Med smiiiil om munnen.

Jeg lærer masse om meg sjøl og mine begrensninger, følelser, fordommer og hvor mine grenser går.Jeg må tørre, og jeg må prøve – helhjertet.. Jeg må faktisk si det til noen, og være ærlig. Det er lett å dra den ” MEG?? ALDRI!!!” og egentlig kanskje ikke mene det til den som spør. Men når det handler om at man kanskje møter den som man vil bruke tid og krefter på?? – Da nytter det ikke med vissvass. Jeg har MÅTTE gjøre det! DØNN ærlig.

SHIT – så krevende!!!

SHIT – så bra!!!

Han er en fin mann for meg, det er snart vinter og ja.. jeg er gla-redd -fordi jeg er 34 og ikke 16..

---