Beth Hart konsert på rockefeller i går!

I går var jeg på konsert på Rockefeller! Forøvrig et fantastisk sted å være på konsert! Først var jeg og jentene på Cafè Sør og tok en pils. Det ble med den ene for min del, da jobb og jobb og trim og gymnastikk stadig står på tapeten. Men det holdt i lange baner til å få meg i Beth-modus!

Øvis, Lisadug, Eliasen, Camilla og jeg toget tidlig (nok) til konsert arenaen for å få gode plasser. Noen bevilget seg en øl, og noen ladet egentlig bare opp for nok en Beth konsert i Bergen to dager senere. Akkurat nå er de vel snart på vei inn på toget tenker jeg.

Etter å ha kikket lenge på Beth`s banner som hang på scenen kom dama endelig på! Og for å si det sånn; hu var i form! Du snakker om fyrverkeri! De to i selskapet som har sett henne live før var super imponert over energien dama øste ut av seg. Det var maaagisk!

Jeg har ikke spille lista, men så lenge LA song kom, og Hiding under water samt flere av de andre fra den plata jeg har, var jeg overlykkelig. “Leave the light on” var helt klart min høydare!! Åååå!! Jeg liker Beth.

Og da legger jeg selvfølgelig ut nettopp den sangen:

ÅÅÅååååå.. Kosa seg sånn jeg da…

Live bilde følger:

HER er hjemmesiden hennes. Kort om super-dama: 

Beth Hart er utvilsomt en tøff dame. Amerikanerinnen med den røffe stemmen har levd et tøft liv på kanten av stupet og går ikke av veien for å leve ut smerten gjennom musikken. 37 Days er til tider blitt et personlig og til dels vellykket album.

Etter et langt liv smed dop- og alkoholmisbruk som holdt på å knekke både den oppadgående karrieren og den nedadgående helsen til Beth Hart, ser det nå ut til at hun endelig har lagt det vonde bak seg og kan konsentrere seg fullt ut om en artistkarriere som ser ut til å ta av.

37 Days er hennes fjerde langspiller siden debuten og suksessen Immortal (den solgte til platina og vel så det i statene) ble utgitt i 1996. Hun fulgte opp med Screamin´ For Supper tre år etter før hun også slo i gjennom i Europa med det sterke albumet Leave The Light On i 2003.

På 37 Days har hun prøvd å gjenskape livefølelsen til platerillene, en vanskelig prosess hun har lykkes brukbart med. Hun er en god låtskriver som skriver om følelser og tanker på det personlige plan uten å bli overvettes overfølsom og pompøs av den grunn. Hun har en kraftfull stemme som av mange blir sammenlignet med ikonet Janis Joplin.

Musikken befinner seg et sted mellom bluesrock og soul med små turer innom singer/songwriter- tradisjonen. Dessverre tar hun også turen innom den ikke like behagelige stadionrocken også, noe som trekker helhetsinntrykket noe ned.

I tillegg er låtkvaliteten noe varierende. På det verste trår hun til med tretten på dusinet bluesrock du har hørt altfor mye og bedre av før. På sitt beste derimot er Beth Hart en tøff dame med et knippe låter det lukter svidd av.

37 Days er blitt et tøft, om enn ikke helt feilfritt, album som likevel anbefales til platekjøpere med en forkjærlighet for hard bluesrock og soul sunget av en vokalist som mener det hun synger.

Åkei, det var kanskje ikke så kort – jeg har blogga om henne før, du kan bare søke det opp..

Jeg digga det!! – ja til flere konserter på Rockefeller!!

---