Jeg har akkurat sett et sitat; “kjærlighet later til å være en sinnsbevegelse, vennskap en holdning”. Noen ganger og akkurat nå særlig, lurer jeg jammen på om det ikke stemmer.
Jeg er så sinnsykt glad jeg har så gode venner! Venner som stiller opp, som lar meg vite jeg er verdifull for dem om jeg er teit eller fornuftig. Som er konstruktive og utagerende, glade, sinte, lei seg og ærlige. Gode venner for meg er de som tør åpne de dører jeg ikke tør åpne men kanskje burde. Om jeg hadde hatt all verdens goder, ville jeg ikke vært noe uten vennene mine. Jeg har valgt de selv alle sammen, og jeg står ved valget jeg har gjort. Familie “får” man, venner velger man. Missforstå meg rett, jeg har en fin familie, men vennene jeg har valgt er jeg så kry for at jeg har!
Om jeg er glad eller lei, om jeg kjeder meg eller ler meg i hjel har jeg ALLTID noen jeg kan dele det med! Det er alltid noen å ringe, noen å prate med, eller noen å bare være stille med. Det siste er like viktig som alt det andre.
Jeg vet jeg har skrevet det før, men moren til en venninne av meg sa en gang; dere er ikke gode venninner før dere kan le, gråte og fise sammen. Det er så fantastisk bra! 
Men det beste av alt er når mine venner trenger meg og jeg kan stille opp tilbake. Om man deler ut en skulder, et øre eller får spørsmål om “hva synes du?”, det er det beste av alt. For da kan jeg være venn igjen.
“Da vi var unge så vi på venner som noe selvsagt, da vi ble eldre, vet vi hva det betyr å ha dem”
Edvard Grieg.
Den var fra sjela den ! Ha en fin kveld !