Tvangsekteskap

I en alder av 33, singel, farlig nære 34, og i forholdsvis stor frykt for å bli enda særere, lurer jeg litt på om jeg ikke er FOR tvangsekteskap!?

Tja. Åffår ikkje? (Tora Heini pleide å si det..)

Tenk så greit?! Her får du en mann levert på døra, han skal du være sammen med, få unger, gifte deg (før du får sukk for deg kanskje), bryllup blir fikset, kjole “på-tredd” kroppen og sminke i fjeset. Mann fikser bo, og du produserer barna. Så kan du være hjemme og tørke støv og lage mat, mens mann er på jobb -for å forsørge deg og fotball-laget. Høres jo nesten ut som en plan spør du meg. Litt draw-back at det nok bør ha skjedd innen du er fylt 17. Det går nok ikke så lett om man “ønsker seg” ett tvangsekteskap innen fylte 34? 

Jeg har jobbet sammen med noen damer fra India i tidligere, og de var “giftet bort” i sin tid. Fremdeles gift med samme mannen som foreldrene hadde valgt ut, og fremdeles fornøyd. Mange av dem hadde nok ikke opplevd den stoooore forelskelsen, men jeg lurer litt på om ikke spenningen kanskje kunne matche forelskelse. Det er jo en del av greia? Spenningen kan også gi en bobler i magen!? Dessuten “vokser det vel sterkere” har jeg hørt.  Hmmm.. åffår ække jeg gifta bort? Men uansett om det går bra eller dårlig, så må du være gift med han du får servert. Man kan ikke skille seg med mindre han er så slem at verden ikke har sett maken. Dersom du skiller deg/ forlater mannen din på litt tynt grunnlag, taper familien ansikt og du blir arveløs. Da velger mange mannen.. Men jeg tror seriøst at mange får det bra med den mannen de får.  

Inderene jeg  jobbet med hadde ingen baktanke med å stole på at mor og far valgte rett for dem. Mannen ble jo gjerne sjekket i huet og ræva, og man forsikret seg om at han hadde økonomi og utdannelse som matchet datteren man skulle gifte bort. Han var ren og pen i tøyet, og bittelitt snill..? Greit, – vi velger han. For deg!!

Det som ville vært er ett issue er jo om jeg ville stolt på foreldrene mine til å velge for meg? Ehhhh.. litt usikker der. Er faktisk veldig usikker om jeg kjenner noen i hele verden jeg ville stolt på når det gjelder “operasjon-livspartner”. Jeg har en gang fått en date i gave, jul eller bursdag -husker ikke, og en annen gang har jeg “vedda” (uten nærmere forklaringer). Det kan ikke ha funka spesielt bra, da det fremdeles bare er ett navn på kassa?? Så er det sikkert noen som mener at jeg trenger en med snipp og koffert, mens andre igjen ikke kan se for seg meg sammen med noen andre enn en skau-bonde. Finner ingen med traktor og press i buksa veit du!!

Det ender liksom med at, nei dette skal man ordne sjøl. Skulle det værra muuuulig å ha så tungt for det da? Ikke orker jeg at noen andre prøver å fikse det, ikke ser det ut til at jeg er spesielt god på å fikse det sjøl heller. Kjenner at jeg får FRYSEKULER ved tanken på å skulle treffe noen ukjente å bli kjent. Jeg finner en bolle full av unnskyldninger og tømmer den inn i telefonrøret stort sett hver gang. Grøss.
Her i dag hørte jeg om en venninne av en venninne som hadde lagt seg inn på en nett-type-dating side. Hun var på date tre ganger i uka!! ÅI!! Shit, snakk om å få trent seg opp!! Det står det respekt av! Jeg får tarmslyng i hjernen av tanken.

Grøss igjen.

---