“Fotspor”

Forfatteren av dette flotte diktet er Mary Stevenson, hun skrev det i 1936. Hvem som har oversatt det til norsk er ukjent, men det blir ofte benyttet til trøst og støtte. Igjen jeg er ikke spesielt kristen men må ha det med når tiden er som den er, og her er det.. Dere kjenner det alle sammen…

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par
fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.

Evangeliet

Jeg er ikke spesielt kristen og heller ikke spesielt flink til å følge tradisjoner, jeg leser i alle fall ikke juleevangeliet på julaften. Dog håper jeg alltid på påskeegg.. . Dette blir litt utenfor høytiden, men en gang fikk jeg høre ett form for juleevangelie som virkelig rørte meg. Dersom dere leser juleevangeliet hver jul i din familie, så kanskje ta dette Lille-julaften og sett ting i perspektiv. Jula varer helt til påske så her kommer det:

Troen er alltid levende i menneskers hjerter, sier presten til seg selv da han ser den fullstappende kirken. Det var arbeiderne i det fattigste strøket i Rio de janeiro som var kommet sammen denne julekvelden til midnattsmesse. Han følte seg oppmuntret. Med verdige skritt gikk han til alteret.

A-B-C-D…….

Det var vist et barn som forstyrret den høytidlige gudstjenesten. Minestrantene snudde seg med misbilligende blikk – Men stemmen fortsatte; A-B-C-D….

Stopp! Sa presten. Det var som om gutttungen våknet opp av en transe. han så seg forskrekket om med ansiktet rødmende av skam. -Hva er det du gjør? Forstår du ikke at du forstyrrer bønnene våre??

Guttungen hang med hodet og trårene trillet nedover kinnene hans.

Hvor er moren din? Sa presten. Har hun ikke lært deg å følge en messe?

Unnskyld meg Pater, men jeg har ikke lært å be. Jeg har vokst opp på gaten uten mor eller far. I dag er det jul og jeg trenger å prate med Gud. jeg kjenner ikke det språket Han forstår, så derfor sier jeg de bokstavene jeg kan. Jeg tenkte at Han der oppe i det høye kunne ta bokstavene og bruke dem til å lage ord og setninger Han liker.

Guttungen reiste seg. Jeg skal gå sa han – jeg vil ikke plage de menneskene som er så flinke til å snakke med Gud.

Bli med meg, sa presten. Han tok gutten i hånden og førte ham til alteret. Så snudde han seg mot menigheten.

I kveld, før messen, skal vi fremsi en spesiell bønn. Vi skal la Gud skrive det han vil høre. Hver bokstav skal svare til en anledning i året, da vi lyktes i å gjøre en god gjerning, kjempe for en drøm eller si en bønn uten ord… Vi skal be Ham få orden på bokstavene i vårt liv.

Vi skal avlegge løftet på å la Ham skape de setningene og ordene Han liker.

Med lukkede øyne begynte han å si hele alfabetet, og deretter gjentok hele kirken:

A-B-C-D….

Ikke vet jeg hvorfor, men det rører meg hver eneste gang jeg leser det! (Takk til nabo som fikk meg på tanken!)